Kategorisert | Litteratur | Musikk

Dansing om arkitektur: 30 glimrende musikkbøker

Å skrive om musikk er som kjent som å danse om arkitektur. Her er 30 musikkbøker du absolutt bør se nærmere på. 

Av: Øyvind Berekvam

Så lenge det har eksistert populærmusikk så har det eksistert skribenter som har snyltet på den. På Musikkbiblioteket i Stavanger har vi en gigantisk samling musikkhistorie stående i hyllene. Uansett hva slags sjanger du måtte være interessert i finner du garantert godbiter der.
Men hvem var det egentlig som sto bak det berømte sitatet om at “Writing About Music is Like Dancing About Architecture”? Var det Laurie Anderson? Steve Martin? Frank Zappa? Thelonius Monk? Eller Elvis Costello? Sitatdetektivene på Quoteinvestigator.com mener å ha funnet svaret.
Her er 30 musikkbøker du bør sjekke ut enten du liker artistene eller ikke:

30. Dave Marsh – Bruce Springsteen, The definitive biography.
– Marsh har skrevet to gode Springsteen-bøker tidligere og denne utgaven samler begge. Du trenger egentlig ikke flere bøker om Sjefen enn denne. Det mest interessante er beskrivelsene av hvordan Springsteen taklet overgangen fra stjerne til megasuperstjerne på 80-tallet.

29. Dave Thompson – Smoke on the Water, the Deep Purple Story
– Ettersom jeg er ekstremnerd når det gjelder Deep Purple mener jeg bestemt at det finner for få bøker om Deep Purple der ute. Denne er ikke så verst. Men hvorfor finnes det så endeløst mange bøker om Led Zeppelin og så få om Deep Purple når sistnevnte var et mye bedre band? Uforståelig.

28. Ron Wood – Ronnie
– Ofte hysterisk morsom, men lider også av at stoffmisbruket har gått ut over hukommelsen. Obligatorisk for alle Faces-fans.

27. Chuck Klosterman – Killing yourself to live
– Dette er en ellevill reise i fotsporene til flere døde rockestjerner. Rammen rundt handlingen er at Klosterman skal reise rundt i USA for å oppsøke steder der berømte rockemusikere endte sine liv for tidlig. Klosterman finner stedene der Buddy Holly, Kurt Cobain og Sid Vicious tok kvelden, men rekker på veien også å filosofere over hvorvidt John Lennon ville gitt ut en dårlig MTV Unplugged-plate i 1992, hvilken Beatles-sang han ville hatt i bakgrunnen dersom han skulle ta livet av seg selv og hvorfor det er slik at alle musikkinteresserte menn i hele verden gjennomgår en Led Zeppelin-fase en gang i livet.
Planen er å at turen skal resultere i en episk artikkel om rock n roll, kjendisstatus og død. Om det noensinne ble noen artikler av Klostermans biltur aner jeg ikke.
En aldeles strålende bok kan jeg i hvert fall slå fast at det ble.

26. Bård Ose – Beatles hele livet
– Jeg har en bråte Beatles-bøker hjemme i bokhylla, men Oses bok er faktisk den jeg titter i oftest. Den er perfekt til å avgjøre Beatles-diskusjoner i sene kveldstimer og er et strålende oppslagsverk til alt tidenes beste band gjorde i studio.

25. Clinton Walker – Bon Scott: Highway to hell
– Det finnes dessverre ingen virkelig gode bøker om AC/DC. Grunnen er at brødrene Angus og Malcolm Young aldri har funnet en skribent de stoler på. De har vært notorisk beskyttende overfor bandet sitt. Alle bøker om et av de aller stiligste bandene lider altså av at de to brødrene ikke lar seg intervjue. Clinton Walkers bok om den beste vokalisten i AC/DC er likevel høyst lesverdig.
En melankolsk historie om en helt vanlig fyr som plutselig var frontfigur i et av de beste rockebandene i verden. En av de mange som døde for tidlig.

 

24. Christopher Sandford – Bowie – Loving the alien

– Å skrive utfyllende om en artist som har forandret seg selv så ofte som Bowie må være utfordrende. Sandford kommer imidlertid til bunns i det aller meste. Jeg har aldri vært noen fanatisk Bowie-fan, men lot meg likevel fascinere av boken.

23. Crystal Zevon – I’ll sleep when I’m dead, the dirty life and times of Warren Zevon
– Brutalt ærlig om en av de aller største låtskriverne. En bråte intervjuer med bra folk som Bruce Springsteen, Jackson Browne, Stephen King, Billy Bob Thornton og Bonnie Raitt setter karrieren hans i perspektiv.
#Musikktips: Det beste fra Warren Zevon på Spotify.

 

 

 

22. Ray Coleman – Lennon: The definitive biography
– En ekte murstein. Utmattende sånn rent lengdemessig, men det mest komplette som er skrevet om Lennon. Kanskje i overkant beundrende i stilen, men Coleman tråkker aldri over grensen.

21. Clinton Heylin – Bob Dylan: Behind the shades
– Gudene vet hvor mange hundre Dylan-biografier det finnes der ute. Dette er imidlertid en av de aller beste.

20. Philip Norman – Shout! The true story of the Beatles
– Joda. Enda en murstein. Men den er grundig og god.

19. Ian Kilmister – Lemmy: White Line Fever
– Lemmys selvbiografi er en anekdote-fest av dimensjoner. Vi får en bråte historier blant annet fra hans tid som roadie for Hendrix, medlem av Hawkwind, sjef i Motörhead, låtskriver for Ozzy og i det hele tatt. Med tanke på hva slags rykte Lemmy har på seg som festløve er det imponerende hvor mye han faktisk husker.

 

 

 

18. Rod Stewart – Rod – The autobiography
– Jeg hygget meg virkelig med Stewarts selvbiografi. Uansett hva man synes om mannens musikalske bravader har han i hvert fall selvironi og humor nok til at boken er en av de artigste biografiene jeg har vært borti. Han legger ikke skjul på noe som helst, enten det handler om hvilke kroppsåpninger han og Ron Wood brukte til kokain-vanene sine eller hvilke blonde supermodeller han til en hver tid høvlet over.
Det er i det hele tatt storartet lesning, og enda morsommere enn selvbiografien nevnte Woody ga ut i 2007.

 

17. Paul Stanley – Face the music

– Du trenger absolutt ikke være KISS-fan for å la deg underholde av denne. Åpenhjertig og underholdende om livet midt i et av de største sirkusene rockebransjen noensinne har sett. Stanley avslører blant annet at han er født med lidelsen microtia og at det ene øret hans var kraftig deformert. Dette førte til mye mobbing i barndommen, men gjorde også at Stanley alltid har vært døv på høyre øre. Nå har alle de fire originalmedlemmene i bandet skrevet sine biografier, og det er bare Stanley som kommer fra det med æren i behold.
Illustrerende utdrag:
Paul Stanley i samtale med Samantha Fox:
S. Fox: Would you like to take a bubble bath with me?
P. Stanley: Yes. Yes, I would.
16. Jimmy McDonough – Neil Young: Shakey
– Nei, jeg har ikke orket å gyve løs på Neil Youngs selvbiografi. McDonoughs bok er mer enn nok for de fleste fans. Den kom ut i 2002, og ettersom Young ikke har gitt ut noe minneverdig musikk i ettertid fungerer boken som en fin karriereoppsummering. Boken er grundig, intens, sær og kjærlig – omtrent som den beste musikken den gamle canadieren laget.

15. Nick Mason – Inside out, a personal history of Pink Floyd
– Trommeslagere som kan skrive bøker? Seriøst? Denne boken ødelegger poenget i tusenvis av trommeslagervitser. Mason er nemlig vanvittig morsom enten han harselerer med stormannsgalskapen til Roger Waters eller David Gilmour. Den beste boken om Pink Floyd jeg har lest.

14. Johan Harstad – Blissard
– Mitt favorittalbum fra tidenes beste norske band har lenge vært “Blissard” fra 1996. Venner og kjente av meg som også er fans av bandet har vidt forskjellige favorittalbum, og det har sikkert mye å gjøre med når de oppdaget dem. For meg var imidlertid det nevnte albumet en åpenbaring da det traff meg i ungdommen. Det var catchy men kompromissløst, det hadde mange fengende sanger med mange lag, det låt som ingenting annet jeg hadde hørt på den tiden.
Stor var min glede da jeg fikk vite at selveste Johan Harstad var enda mer begeistret for platen enn meg og at han skulle skrive bok om albumet. Han tok helt av og skrev et omfattende verk som rommer mye spennende om både bandet, platen og hans egen oppvekst.
#Musikktips: Det beste av Motorpsycho på Spotify.

13. Bob Dylan – Memoarer – del 1

– Den første delen av Dylans memoarer ble selvsagt analysert og omtalt i hel av tusenvis av dylanologer, og det er i det hele tatt lite å utsette på den. Alt er interessant og velskrevet. Det eneste irriterende er at 304 sider bare så vidt skraper overflaten.

12. Robert Greenfield – A journey through America with the Rolling Stones
– Storartet galskap fra den mest spennende tiden i bandets historie.
#Musikktips: Det beste av The Rolling Stones på Spotify

11. Duff McKagan – It’s so easy
– Jeg syntes alltid bassist McKagan var det minst interessante medlemmet av Guns N’ Roses. Etter å ha lest den rørende selvbiografien hans har jeg skiftet mening. Dophodet fra Seattle framstår som det manglende mellomleddet mellom hårmetallen og grønsjen.
Mannen kan virkelig skrive, og selv om jeg har lest veldig mye om dette bandet blir historien langt mer spennende når den blir fortalt fra synsvinkelen til punkeren fra Seattle. Vi får endelig noen skikkelige analyser og forklaringer på hva det egentlig var som gjorde bandet så spesielt.
Les mer om boken

 

10. Bill Wyman – Stone Alone

– Den første boken jeg leste om The Rolling Stones, og jeg synes fortsatt den er den beste boken som har kommet fra en av de rullende steinene. Mannen som frivillig forlot verdens største rockesirkus korrigerer ofte det bildet av bandet som Keith Richards og Mick Jagger ønsker å bevare.

9. Stephen Davis – Led Zeppelin: Hammer of the Gods
– En klassiker som bandet selv hatet intenst. Boken gjorde mye for å etablere alle mytene om det som var 70-tallets største band, så får vi heller leve med at mange har sådd tvil om hvor grundig researchen egentlig var. Gjenlevende bandmedlemmer har omtalt boken som “a catalogue of error and distortion.”
Storartet underholdning er det uansett. Fiksjonen danker sannsynligvis ut virkeligheten når det gjelder Led Zeppelin, og det var jo en grunn til at begrepet “rockeguder” nærmest ble oppfunnet for å beskrive bandet.

 

 

8. Barry Miles – Paul McCartney: Many Years from now
– Den definitive McCartney-boken. 619 sider. Boken der Macca endelig tok til motmæle mot all historieomskrivningen som har foregått etter John Lennons død.
Det må ha smertet McCartney mer enn noen aner å se at kameratens musikalske arv ble helliggjort mens mye av det han selv gjorde ble avfeid som lettvint og innholdsløst. Men det er som kjent vanskelig å argumentere mot døde rockestjerner. Som det så treffende ble beskrevet i denne omfattende og svært gode biografien: «any attempt at an objective assessment of John Lennon’s role in The Beatles inevitably becomes iconoclastic. He has become St John, a role which would both amuse him and horrify him.»
Mye Beatles-historie måtte skrives om etter at denne kom ut i 1997.
Lån eller reserver på Musikkbiblioteket.

 

7. Pamela Des Barres – I’m with the band
– Den fremste groupieklassikeren i rockelitteraturen. Den er kanskje ikke spesielt sjokkerende i dag, men den viser andre sider av flere av de største rockestjernene enn de offisielle biografiene forteller om.
Jim Morrison, Jimmy Page, Mick Jagger, Keith Moon, Gram Parsons, Chris Hillman, Frank Zappa, Waylon Jennings og Noel Redding er bare noen av stjernene som blir omtalt.
Lån eller reserver på Musikkbiblioteket.

 

 

6. David Byrne – How Music Works
– Sjelden har en boktittel vært mer dekkende. Uten å være belærende går Byrne igjennom musikkhistorien og snur ofte opp ned på mange forestillinger vi har om populærmusikkens framvekst. Lærerikt og morsomt, uansett om du har noe forhold til Byrne som musiker eller ikke.
Lån eller reserver på Musikkbiblioteket.

 

 

5. Simon Reynolds – Retromania
– Reynolds stiller ubehagelige spørsmål om hvorfor popmusikken er så intenst opptatt av sin egen fortid. Gjennom briljante eksempler og analyser herjer han med nesten alt vi musikknerder har syslet med siden rocken ble oppfunnet i 1963 (ja, han har tidsfestet rockens fødsel).
Han viser til at vi stadig oftere resirkulerer vår nære populærkulturelle historie, og at resirkuleringssirklene blir stadig kortere. Et av hovedargumentene hans er at den absolutte tilgangen til absolutt all musikk korrumperer absolutt. Når absolutt alt er tilgjengelig hele tiden har historien en tendens til å blokkere for nye uttrykk. Den rene vekten av historien overdøver nye uttrykk. På et eller annet tidspunkt må man stoppe opp og tenke etter om man i det hele tatt har nok liv igjen til å høre all musikken man allerede har likt tidligere. Og da skal man også forsøke å få med seg nye utgivelser i tillegg…
Boken er som dere forstår relativt ubehagelig for de av oss som har tilbrakt usunne mengder tid nedgravd i biografier, foran dokumentarer, i platebutikker og i musikkbibliotek. Reynolds innrømmer uten skam at han har gjort dette selv også, men argumentene hans for å komme seg et par steg bort fra nostalgien er både overveldende og overbevisende.
Lån eller reserver på Musikkbiblioteket.

4. Chuck Klosterman – Fargo Rock City
– Klosterman får selvsagt med to bøker på listen. “Fargo Rock City” er det fremste litterære verket om musikkstilen alle snobber hater: Heavy metal. Klosterman er mannen som ga selvrespekten tilbake til alle fans av heavy metal, og han har mye av æren for at det nå er relativt stuereint å innrømme hvor mye vi elsket den hårete glammetallen fra 80-tallet. I kapittelet han har viet til Guns N’ Roses skriver han for eksempel at “Appetite for Destruction is probably the only record I could karaoke to from beginning to end.” Det er ikke vanskelig å si seg enig i det.
Klosterman skriver glitrende om egen oppvekst som metalhode i en bitteliten amerikansk by. Kjærligheten til artister som Mötley Crüe, Poison, Van Halen, Skid Row, Cinderella, KISS, Warrant, Ratt og Lita Ford er grenseløs. En befriende bok.
#Musikktips: Jeg har laget en egen spilleliste til boken i Spotify.
Reserver eller lån på Musikkbiblioteket

3. Mötley Crüe – The Dirt
– Den mest notoriske av alle musikkbøkene som er skrevet fra en tidsalder da rockebransjen var et langt mer usunt og mindre politisk korrekt sted enn i dag. Ja, boken er like drøy som ryktene vil ha det til.
Vince Neil, Nikki Sixx, Mick Mars og Tommy Lee forteller åpent og ærlig om groupies, dop, alkoholmisbruk, ulykker, generell galskap, roterende trommesett, mer galskap – ja, og litt musikk.
Reserver eller lån på Musikkbiblioteket.

 

2. Bill Bruford – The Autobiography
– Musikkens utvikling de siste hundre årene har hele tiden vært tett knyttet til teknologi. Da smarte forretningsfolk fant ut at det gikk an å tjene penger på det faktum at folk likte å høre på musikk vokste det selvsagt fram en industri rundt artistene. Plateselskaper og kringkastere vokste seg store, og en liten stund tidlig i forrige århundre var rollefordelingen tydelig. Musikkelskerne og artistene var i bransjens hender og hadde ikke andre valg enn å forholde seg til det musikkindustrien valgte å formidle videre til massene. Denne freden varte som kjent ikke lenge. Som den legendariske trommeslageren Bill Bruford påpeker i sin fortreffelige selvbiografi:
“the future was to be one of continuing struggle between this dominant model of benign authority and paternalism and the rise of alternative institutions using new technological developments.”
Brufords eminente biografi anbefales på det varmeste for alle som har interesse for å lære mer om livet som musiker, lese om utviklingstrekk i musikkhistorien de siste hundre årene eller bare få mange morsomme historier fra hans karriere i blant annet Yes, Genesis og King Crimson. Jeg falt spesielt for hans analyse av fordelene og ulempene med at innspillingsteknologi nå er allemannseie:
“The technology has benefits (everyone can make a record) which immediately leads to drawbacks (everyone does make a record).”
Reserver og lån boken på Musikkbiblioteket.

1. Mark Oliver Everett – Things the Grandchildren should know
– Det er ikke mange som har hatt så mye personlig galskap å ta av til biografien sin som Mark Oliver “E” Everett. Kort oppsummering: Everetts far døde av hjerteinfarkt i 1982. Det var den da 19 år gamle Mark Oliver som fant ham død på soverommet. Søsteren Elizabeth tok sitt eget liv i 1996, etter å ha slitt med psykiske problemer og rusmisbruk store deler av livet. Om søsteren skriver Everett følgende i biografien: “She just wasn’t equipped to survive in this world. Between the strain of family madness she inherited and the crazy way we were brought up, she had no sense of self sanity in her world.” To år senere, i 1998, døde moren Nancy av lungekreft. Det var ikke tilfeldig at andreplaten «Electro-Shock Blues» var en hel del mørkere enn debuten kreativitetsbomben «Beautiful Freak.» Begge er for øvrig glimrende. Det er vondt å lese om hvordan han sitter igjen helt alene etter morens død: “Now I was all alone in the house I grew up in with my family. They were all gone.”
Det bør også nevnes at roadien og vennen Spider døde, og at kusinen Jennifer var flyvertinne på flyet som traff Pentagon 11. september 2011. Everett har altså hatt nok av personlige tragedier å hente inspirasjon fra.
Det beste med å lese om Everetts liv er at man føler seg deilig normal selv. Han beskriver en oppvekst med foreldre som lot begge barna gå fullstendig på sjølstyr. Faren blir sammenlignet med et møbel som bare satt der uten å si noe. Ingen snakket med hverandre. Alt er imidlertid ikke bare tragisk. Everett skriver også herlig om hvordan han som ung og syngende trommeslager stalket The Bands Levon Helm. Det fantes jo ikke særlig mange gode rollemodeller for syngende trommeslagere… Beskrivelsen av livet som sultende kunstner i Hollywood er også spennende. Der traff han blant annet Little Richard og skrev mange sanger. Eller som han skriver selv: «Three miserable years of crappy soul-sucking jobs and dark depression.»
#Musikktips: Alle mine Eels-favoritter samlet i Spotify og i Wimp.
For alle som har hatt et eller annet å gjøre med musikkbransjen er det forfriskende å lese om en artist som mildt sagt har et ambivalent forhold til den verdenen har skaper kunst i. Han beskriver musikkbransjen som «the bullshit record-selling-money-hungry world of pressure.»
Reserver boken på Musikkbiblioteket.

Tagget med:

This post was written by:

- who has written 17 posts on MusikBloggNo.


Contact the author

Legg igjen en kommentar på artikkelen

Heng på

@musikkfilmbibl