Kategorisert | Film | Musikk

Berekvam anbefaler de beste rockumentarene

Rockedokumentarer er en belastet sjanger. Helt siden Spinal Tap sørget for å blottlegge alt som var latterlig, oppblåst og pretensiøst med rockumentarer og de selvsentrerte artistene de handler om i 1984 har det vært vrient å ta slike filmer seriøst.

the-passing-showPå mange måter drepte “This is Spinal Tap” en hel sjanger. Alle slike dokumentarer sammenlignes nå automatisk med historien om det fiktive heavybandet med de mange døde trommeslagerne. Da for eksempel Metallica bega seg ut i dokumentarlandskap slik de gjorde med “Some kind of monster” i 2004 fungerte det utelukkende fordi de framsto som enda mer idiotiske og ufrivillig komiske enn Nigel Tufnel & Co. Et annet eksempel på ufrivillig komikk sto Jack White for i gitardokumentaren “It might get loud” nylig. Det som kunne blitt en interessant film og gitarens historie ble langt på vei ødelagt av en usedvanlig fjasete White som blant annet sørger for å drite seg selv ettertrykkelig ut ved å ha med en miniatyrutgave av seg selv i deler av filmen. Heldigvis reddet The Edge og Jimmy Page opp deler av inntrykket med interessante anekdoter fra sine respektive karrierer.

Det finnes heldigvis flere unntak fra regelen om at rockedokumentarer stort sett er vasne monumenter over gigantiske egoer. Her er et lite utvalg:

En av de beste og mest rørende dokumentarene jeg har sett er den sorgmuntre “Anvil! The Story of Anvil” som kom ut i 2008. Det middelmådige bandet fikk en ny vår etter at dokumentarfilmen begeistret kinopublikum verden over, og uansett hva du synes om musikken (middelmådig) så er filmen storartet underholdning. Jeg hadde ikke trodd at en film om et relativt ukjent heavy metal-band kunne gi meg tårer i øynene. Historien om Anvil er imidlertid så sjarmerende, ekte, trist og rørende at man blir oppriktig glad i karakterene:

En annen fortreffelig dokumentar jeg anbefaler på det varmeste er “I am trying to break your heart: A film about Wilco” (2002). I dette tilfellet var dokumentarskaperne selvsagt heldige som ramlet rett inn i et band med store interne problemer. At Wilco i tillegg havnet i klammeri med sitt eget plateselskap hjalp også på. Filmen ble en herlig historie om kunsterisk integritet, tåpelige plateselskaper og ikke minst fantastisk bra musikk:

Dersom du er mer enn en smule interessert i country og særlig i Gram Parsons tragisk korte liv bør du sjekke ut “Fallen Angel”. En ærlig skildring av livet til rikmannsgutten som torpederte The Byrds, oppdaget Emmylou Harris, ble kompis med Keith Richards og revolusjonerte countrymusikken.

Her er en smakebit:

Siden vi er inne på triste dokumentarer i countrylandskapet er det også på sin plass å nevne “Heartworn Highways”. Filmen tar for seg flere av de sentrale aktørene som opererte på utsiden av det etablerte countrymiljøet i USA på 70-tallet. Vi møter blant andre Guy Clark, David Allan Coe og en purung Steve Earle, men det er låtskrivergeniet Townes Van Zandt som sørger for det mest hjerteskjærende øyeblikket med denne versjonen av “Waiting Around to Die“:

I helt andre musikalske landskap har våre islandske venner i Sigur Rós utmerket seg i en årrekke. “Landskap” er et stikkord i dokumentarfilmen “Heima” som ble innspilt på vulkanøya i 2006. Bandet reiser rundt på hjemlige trakter, og spiller på nedlagte fabrikker, forsamlingshus og ute i naturen. Det låter aldeles himmelsk og er særdeles behagelig å hvile øynene på:

Tom Petty & The Heartbreakers kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere. Dokumentarfilmen “Runnin’ down a dream” tar for seg kameratgjengens ferd fra ukjent undergrunnsband i Gainsville til de millionselgende superstjerner. Før jeg så denne dokumentaren var jeg ikke klar over hvor tette bånd det var mellom Petty og hans band, og jeg hadde heller ingen anelse om at mannen bak de mange klassiske rockelåtene var en så eksentrisk bråkmaker. Det er en laaaang dokumentar. Rundt fire timer av livet ditt må du ofre, men tiden går fort i selskap med god musikk og gode historier. Intervjuer med stjerner som Dave Grohl, Stevie Nicks og Eddie Vedder bidrar til å sette Pettys karriere i perspektiv, og filmen nyter særlig godt av at medlemmene selv var flittige med videokameraene tidlig i karrieren:

MetalyearsEr du på utkikk etter en dokumentar som latterliggjør glammetallen på 80-tallet bør du lete opp “The Decline of Western Civilization Part II: The Metal Years“. Paul Stanley, Ozzy Osbourne, Dave Mustaine og Chris Holmes dummer seg ut på rekke og rad, og det er usedvanlig underholdende å se hvor lite selvinnsikt disse superstjernene egentlig har. Filmen kombinerer samtaler med superstjernene med intervjuer med unge og håpefulle metalhoder, og den yngre garden framstår like blåste som sine etablerte forbilder. Det ryktes at Mötley Crüe-biografien “The Dirt” snart skal filmatiseres, og dersom den en gang ser dagens lys vil den sikkert minne en del om “The Decline of Western Civilization Part II”.

Jeg har også kost meg med flere av filmene i Eagle Rock Entertainments serie “Classic Albums”, og anbefaler særlig dokumentarene som omhandler Queens “A Night at the opera”, Deep Purples “Machine Head” og Pink Floyds “Dark side of the moon”.

Min absolutte favoritt i rockumentarsjangeren er imidlertid “The Passing Show – The Life and Music of Ronnie Lane“. Lane skrev seg inn i musikkhistorien som bassist og låtskriver i Small Faces og The Faces og historien om livet hans er virkelig fascinerende. Han gikk sine egne veier på godt og vondt, og han fikk dessverre aldri den honnøren han fortjente mens han levde. Han var en av de virkelig store låtskriverne, noe blant andre Pete Townsend og Eric Clapton forteller om i denne nydelige dokumentarfilmen:

Av Øyvind Berekvam i 24/05/2010

Tagget med: ,

This post was written by:

- who has written 8 posts on MusikBloggNo.


Contact the author

Legg igjen en kommentar på artikkelen

Heng på

@musikkfilmbibl