Kategorisert | Film

En håndfull filmer jeg ennå ikke har sett meg lei på

Jeg prøver å bløffe slik at jeg ikke alltid vet alt, men gir inntrykk av å ha en forståelse av det meste. Jeg lykkes en gang i blant og det er grunn nok til at jeg fortsetter.

Noe jeg ikke prøver å bløffe om er ting som kameraføring, filmteori og alt deler av den yngre befolkningen i Stavanger har hatt som barnelærdom(se : Cementen). Allikevel tar jeg sjansen på å skrive om en hel håndfull filmer jeg virkelig liker. Disse har jeg i tillegg sett en rekke ganger og vil fortsette med det.

Første film ut er John Boorman`s geniale Excalibur (1981). En gjenfortelling av Arthur-legenden med en Merlin som ikke fremstår som djevelens sønn, men kanskje litt, til tider, lattervekkende. En film hvor talentene til Gabriel Byrne og Liam Neeson får vist seg tidlig. Helen Mirren er fantastisk som Arthur`s halvsøster Morgana Le Fey. Arthur spilles av Nigel Terry som har gjort seg mest bemerket som teaterskuespiller og har hatt en rekke små roller i tv-produksjoner siden. Han gjør like fullt en storslagen jobb her. En episk tragedie, en utrolig fantasyfilm og den beste ”historiske” filmatiseringen av denne udødelige historien.

Når det gjelder film nr. to, og en snakker om geniet Kevin Smith her, som er oppfølgeren til gjennombruddsfilmen Clerks som kom i 1994. Clerks II hadde premiere i 2006 og ser våre to hovedpersoner, Dante og Randal, eldre og ikke mye visere. De har fått jobb hos Mooby`s og som må være slik fast food serveres i (et mulig) helvete. Gjesteopptredener av Ben Affleck og Jason Lee(ubetalelig), kjærligheten blomstrer (interspecies love) og Jay and Silent Bob er veldig til stede. En film full av intelligent vulgaritet og glimrende dialoger. Og avslutningen på filmen er både overraskende og annerledes til en Kevin Smith film å være.

Nikos Kazantzakis skrev boken og den tidligere prestestudenten Martin Scorsese laget film av den.

Filmen det er snakk om er The Last Temptaion of Christ / Jesu Siste Fristelse (1988). Dette er den mest religiøse åpenbaringen av en film jeg noensinne har sett. Og jeg er ateist. Willem Defoe virker født til rollen som MENNESKEsønnen. Han lider seg frem til det som blir hans endelige gudegitte skjebne.

Harvey Keitel som en annerledes Judas og noe som gir historien en ny vri. Det aller beste er Harry Dean Stanton som den meget fanatisk realistiske Paulus. Det at Barbara Hershey spiller Maria Magdalena er heller ingen ulempe. David Bowie dukker opp som Pontius Piloten. Jeg har sett filmen, lest boken og kjøpt Peter Gabriel`s filmmusikk (Passion) og allikevel blir jeg ikke ferdig med denne historien.

Ridley Scott har laget verdenshistoriens aller, aller beste film. Han har også laget en rekke bra thrillere. Og for å være helt ærlig også noen filmer som er hinsides dårlige. Den av thrillerne hans som jeg skal skrive om her er Black Rain fra 1989. En film hvor en forsøker å diskutere kulturelle forskjeller mellom USA og Japan mellom biljaktene og skuddvekslingene. Så akkurat det kan sies å være en smule overfladisk. Det som gjør denne filmen spesiell er Michael Douglas som den litt gråskitne og nær utbrente politimannen Nick. Andy Garcia spiller den litt naive partneren Charlie og Ken Takahura (kjent som Japans svar på Clint Eastwood) spiller den pliktoppfyllende japanske politimannen Masahiro. Yakuzaene får utfolde seg i all sin ondskap og det hele er utrolig bra fotografert. En film det er lov å nyte uten å stresse hjernecellene altfor mye.

Sist, men ikke minst, er V for Vendetta. Jeg misliker de fleste filmatiseringene av tegneserier og allikevel har jeg sansen for denne. Noe forfatteren av serien, Alan Moore, ikke hadde. Alan Moore`s navn er ikke nevnt et eneste sted i forbindelse med filmen etter at Moore selv hadde insistert på det kraftigste at så skulle være tilfelle. Filmen er regissert av James McTeigue og produsert av brødrene Wachowski.

Serien og filmen tar utgangspunkt i et Storbritannia hvor Margaret Thatcher`s politikk er tatt til sin ytterste konsekvens. Et 1984 light styrt fascistiske lissomdemokrater. Sekretæren Natalie Portman sniker seg ut under portforbudet for å tjene ekstra penger som selskapsdame. V (stemmen til V er agentsmithelrond Hugo Weaving) er den som skaker systemet med sine anarkistiske terrorhandlinger og Stephen Rea er den iherdige politimannen som skal nøste opp trådene. Filmen er litt mer enn halvparten så god som tegneserien. Noe som gjør dette til en glimrende film.

Tagget med:

This post was written by:

- who has written 12 posts on MusikBloggNo.


Contact the author

Legg igjen en kommentar på artikkelen

Heng på

@musikkfilmbibl