Basket Case (1982)

Basket Case (1982)

Frank Henenlotters debutfilm byr på en hevnhistorie utenom det vanlige.

Les mer

Publisert under FilmIngen kommentarer

Tyrannosaur (2011)

Tyrannosaur (2011)

Skuespiller Paddy Considines langfilmdebut som regissør maler ikke et vakkert virkelighetsbildet.

Les mer

Publisert under FilmIngen kommentarer

14547_10152382072622696_1895460658294743441_n

Juleanbefalinger

Trykk på bildene for å reservere.

Les mer

Publisert under Film, LitteraturIngen kommentarer

Flere halloweenanbefalinger

Flere halloweenanbefalinger

Klikk på bildene for å reservere.

Les mer

Publisert under Film, HalloweenIngen kommentarer

Halloweenanbefalinger

Halloweenanbefalinger

Trykk på bildene for å reservere

Les mer

Publisert under Film, HalloweenIngen kommentarer

hodetovervannet

Hodet over vannet

hodetovervannet

 

Beach Boys var ikke bare beach boys. Navnet var faktisk et kostyme, som de fleste i gruppa likte å ikle seg. Men for Brian Wilson ble det etter hvert en tvangstrøye. Den nye filmen Love & Mercy (2014) skildrer hvordan Brian fant seg selv, som menneske, musiker og produsent. Og hvordan denne oppdagelsen gjorde at han mistet seg selv, før han omsider – etter to tiår i mørket – ble funnet av kjærligheten.

 

Kunstnerisk frihet

Beach Boys er et kroneksempel på hvordan musikkindustrien griper inn for å forme et image og sound. Og hvor vanskelig det var og sikkert fremdeles er å løsrive seg fra et slikt grep.

Til og med etter å hørt de tidlige Beach Boys-sangene filtrert gjennom Ramones og Jesus & Mary Chain er det vanskelig å skille dem fra de overfladiske bildene av amerikansk ungdomskultur (i California anno ’60-’65). De fleste har vel hørt sanger som Surfin’ Safari, Surfin’ USA og Surfer Girl. Og med promobilder som dette

beachboyspromo2

er det lett å la seg lure (om man ser bort fra de matchende og litt streite skjortene og buksene, samt det faktum at fem unge menn bærer på ett surfebrett – tilsynelatende med motoriske problemer). Men Dennis var den eneste i gruppa som faktisk surfet. Brødrene Wilson + Mike og Al var imidlertid så teknisk briljante at de kunne lagd troverdige sanger om nesten hva som helst.

Men da Beatles – inspirert av Dylan – begynte å gå sine egne veier og ga ut Rubber Soul, våknet Brian og begynte å flykte fra Beach Boys og stranden hvor han egentlig aldri hadde vært. Hans søken etter kunstnerisk frihet førte til noen av musikkhistoriens vakreste popsanger. Men òg til hans undergang – voldsomme psykiske sammenbrudd, og en medfølgende kreativ tørke over flere tiår. Inntil han omsider ble bragt tilbake til livet og musikken av kjærligheten.

 

5 stemmer – et hav av muligheter

Potensialet til Beach Boys var i utgangspunktet enormt. De hadde Brian – et popmusikalsk geni – og 5 stemmer med briljant teknikk. Men hør bare hvor forskjellig dette potensialet utspilte seg i for eksempel Barbara Ann (fra 1965) og Our Prayer (fra 1966, altså bare ett år senere).

 

 

Tidenes beste popsang?

I en av filmens mest gripende scener ser vi Brian spille God Only Knows på piano, hjemme i stua. Etter flere sammenbrudd, og generell misnøye med livet som popstjerne, har han bestemt seg for å bli hjemme mens resten av Beach Boys er på turne. Og der sitter han altså, ensom, og spiller en spinkel men vakker versjon av en av tidenes aller beste popsanger. Det er mange sanger – til og med av Beach Boys – som klinger i meg på et dypere plan (ofte med et helt annet formspråk). Men God Only Knows gir meg alltid gåsehud – til og med etter å hørt den 60 ganger som “vignett” til TV-serien Big Love. Det er nesten umulig å ikke bli berørt og mektig imponert. Det er perfekt pop. Så perfekt at Mr. Pop Himself – Paul McCartney – ble misunnelig. Ikke The Wings-McCartney, men McCartney anno 1966 som lagde perler som Here, There and Everywhere – altså en Macca som virkelig kunne pop, men som kanskje aldri har lagd noe så monumentalt, majestetisk, universelt og tidløst som God Only Knows.

Så, mot slutten av scenen, beveges kameraet vekk fra Brian, og mot sofaen hvor det sitter en mann som ikke er like imponert. Han forteller Brian at han ikke liker føleriet, melankolien, melodien(!). “Frankly, I don’t care for it.” “But Dad,” skyter Brian inn, og forklarer de planlagte vokalharmoniene, + det majestetiske valthornet, +++. Den skeptiske herren i sofaen er altså Murry Wilson – Brians far og manager (frem til 1964) – en mann med sosiopatiske trekk som anså vold og ydmykelser som naturlige virkemidler i oppdragelsen av Wilson-brødrene.

 

Ensom perfeksjonist

Som antydet har filmen to tidsplan. Det første fokuserer på det kreative høydepunktet i både Brians og Beach Boys’ karriere: da de lagde Pet Sounds og begynte arbeidet med det sagnomsuste Smile-prosjektet, som aldri ble fullført grunnet Brians mentale tilstand. Han var i utgangspunktet nevrotisk, og traumatisert av en tyrannisk far/manager. Samtidig var han ekstremt ambisiøs. Han hadde et i utgangspunktet realistisk ønske om å overgå både Beatles og Phil Spector – et ønske som bare ble mer og mer intenst, og etter hvert desperat. Men i motsetning til Beatles, og en del andre samtidige grupper, var han alene med disse ambisjonene. De andre i gruppa forstod det i liten grad. Så mens Beach Boys turnerte, komponerte Brian nesten hele Pet Sounds – som i ettertid jevnlig har blitt hyllet som et av pophistoriens beste album. I tillegg produserte han det tilnærmet ferdig – med The Wrecking Crew (noen av USAs dyktigste musikere, som hadde spilt for Elvis, Sinatra, Sam Cooke, Phil Spector +++) – samtidig som han planla vokalsporene til seg selv, Carl, Dennis, Mike og Al.

brianmedbildeavbeachboys

Brian var en perfeksjonist uten like. Både Pet Sounds og og Smile-prosjektet har blitt grundig dokumentert. PåThe Smile Sessions (box-set) er 24(!) av sporene viet til innspillingen av Good Vibrations.

 

Emosjonelle mesterverk

Utrolig nok var det ikke bare faren som var skuffet over Brians nye komposisjoner. Både Mike og plateselskapet følte at de nye sangene avvek for mye fra den hellige Beach Boys-formularen. Plateselskapet ville faktisk ikke utgi noen av sangene som singel – ikke engang God Only Knows! – før flere måneder etter utgivelsen av platen.

Skuffelsen fra hans nærmeste var naturligvis ikke bra for nevrosene. Allikevel beholdt han troen på den nye musikalske retningen. Og ambisjonene vokste proporsjonalt med inntaket av LSD og diverse andre “medikamenter” som sammen med den anstrengte og konfliktfylte situasjonen bare forverret depresjonen, paranoiaen og anfallene.

Tatt dette i betraktning er det ekstra rørende å lytte til sanger som Don’t Talk (Put Your Head on My Shoulder),Caroline, No, You Still Believe in Me, og I Just Wasn’t Made for These Times.

Dette er emosjonelle mesterverk, hvor Brian både lyrisk og musikalsk tømmer og vrenger seg fullstendig, samtidig som han tilørelatende søker tilflukt i de himmelske harmoniene, noe som fremstilles svært godt av Paul Dano i rollen som den unge Brian.

brianwilsonpauldano

 

…men størst blant dem er kjærligheten

Filmens andre tidsplan utspiller seg en gang på 80-tallet, hvor John Cusack spiller en fullstendig knekt Brian som har lagt livet i hendene til en sosiopatisk psykiater (en ny tyrannisk farsfigur?). Men etter hvert oppdagerMelinda Ledbetter – Brians daværende kjæreste – at han feilmedisineres og utsettes for de grusomme psykologiske spillene til Dr. Landy (spilt av den alltid dyktige Paul Giamatti). Etter et mørkt 70- og 80-tall var det altså kjærligheten – som Brian har skrevet så mange fantastiske sanger om – som ble vendepunktet.

 

Det “tapte” album

I 2004, altså 38 år etter at Smile-prosjektet ble påbegynt, ga Brian ut en tolkning av det som skulle bli hans Sgt. Peppers:Brian Wilson Presents Smile. Og i 2011 kom The Smile Sessions, som basert på Wilsons tolkning fra 2004, og ved hjelp av de originale opptakene fra ’66 og ’67 forsøker å lage enda en tolkning eller skisse av et av pophistoriens mest legendariske “tapte” album. Som sagt var Brian en perfeksjonist uten like, så sangene som her presenteres som demoer og outtakes, vil i de flestes ører låte ganske ferdigstilte. Her er en av mine favoritter:

 

Om du vil lese mer om Pet Sounds og Smile har vi følgende bøker:

Pet Sounds av Jim Fusilli:

Petsounds33

Smile av Luis Sanchez:

smile33

Og selvfølgelig har vi musikken og filmen: 

Love & Mercy (den omtale filmen)Pet Sounds, The Smile Sessions og Brian Wilson Presents Smile.

Publisert under Film, Musikk, PopIngen kommentarer

ShinJoongHyun12

Filmen Tarantino ennå ikke har lagd

ShinJoongHyun12

 

I en drøm åpnet jeg hodet til Quentin Tarantino. Snek meg inn. Og hacket hjernen for å få ham til å finne Shin Joong Hyuns The Man Who Must Leave.

 

En drøm

Da jeg åpnet øynene kjente jeg at øyehulene var for små.

Jeg hadde en iPad i fanget, og i den blanke skjermen så jeg speilbildet av et ansikt. Det stirret intenst tilbake mellom fingrene som hoppet klossete frem og tilbake på tastaturet – som om jeg sendte viljekraft helt ned i fingertuppene til de langsomt men sikkert skrev:

the man who must leave

Langefingeren og pekefingeren på høyre hånd dannet en spisepinne rundt pekefingeren på venstre. Og da huden kom helt inntil bokstavene hørte jeg dette:

 

Etter 7 minutt og 45 sekund tok noe kontroll over leppene og “Oh, motherfucka! That’s the fucking song, man! That’s the goddamn motherfucking song, fuckers!”

Leppene bølget seg entusiastisk rundt kraftuttrykkene som nesten dro meg ut av hodet. Men jeg hadde fremdeles kontroll over en av tankeleppene som sendte ut et langt, luftig spørsmålstegn, og så et “Kem e du?”, “Kem e eg?”. “Me? Are you talking to me? I’m Quentin fucking Tarantino. Who the fuck are you? And what the FUCK are you doing in my b-fucking-ody?!” Det siste kraftuttrykket ble skutt ut av munnen som et prosjektil, og som en tolkning av ordene vi hadde knotet frem på skjermen ble jeg blåst ut av de trange øyehulene, og åpnet lokkene over mine egne.

Jeg våknet.

 

Filmen Tarantino ennå ikke har lagd

I drømmen hadde jeg altså åpnet hodet til Tarantino. Sneket meg inn. Og hacket hjernen for å få ham til å finne Shin Joong Hyuns The Man Who Must Leave. Kvelden før drømmen, da jeg hørte sangen for første gang, hadde jeg nemlig vært besatt av tanken på at dette er den perfekte sangen til en av filmene han ennå ikke har lagd. Han kunne til og med stjålet tittelen. Og sangen er så episk at man aner konturene av filmen. For i Tarantinos filmer er likesom musikken en integrert del av livet som presenteres.

One of the things I do when I’m starting a movie, when I’m writing a movie or when I have an idea for a film is, I go through my record collection and just start playing songs, trying to find the personality of the movie, find the spirit of the movie. Then, “BOOM!”, eventually I’ll hit one, two or three songs, or one song in particular. – Quentin Tarantino

 

Den mørke, psykedeliske introen er som skapt til råskapen i Tarantinos filmer. Men så, etter 1 minutt og 42 sekund begynner ting å roe seg. Og ved 2.09 tar sangen en overraskende vending som er akkurat så cheezy at osten ville smeltet til den svette miksen av humor og reinspikka kulhet som bare Tarantino klarer å mane frem.

 

 

Så om du leser denne artikkelen, og kjenner Quentin Tarantino, må du tipse ham om Shin Joong Hyun og The Man Who Must Leave.

 

PS:

Litt info om Shin Joong Hyun:

Hyun ble født i Seoul i Sør-Korea i 1938. Han var en fremragende gitarist. Og som låtskriver og produsent var han en av de viktigste aktørene innen utviklingen av Sør-Koreansk pop og rock på 60- og 70-tallet. Etter Koreakrigen, på midten av 50-tallet, startet Hyun karrieren med å spille for stasjonerte amerikanske soldater. Stilen hans ble derfor påvirket av amerikansk pop og rock.

Les mer på Wikipedia eller Light in the Attic (som har gitt ut antologien Beautiful Rivers and Mountains: The Psychedelic Rock Sound of South Korea’s Shin Joong Hyun 1958-74)

Publisert under Film, Filmmusikk, Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, RockIngen kommentarer

960x

Calvary (2014)

Calvary forteller historien om hvordan en god mann blir omringet av mørke krefter.

Les mer

Publisert under FilmIngen kommentarer

Heng på

@musikkfilmbibl