lizzy

The Boys Are Back In Town – Thin Lizzy

‘Every street gang in the world can relate to it’

Les mer

Publisert under Blues, Hard Rock, Musikk, Rock, Song StoryIngen kommentarer

caselogicblogg

Sanger fra en øde øy

fiolinøyblogg

 

Du har strandet på en øde øy ; spiser kokosnøtter ; smiler kontaktsøkende til insekt, og forsøker å fange fisk med et spyd du selv har spikket. Så en dag får du øye på en svær kiste. Den er stappfull av batterier (+ et skattekart til en nedgravd CD-spiller). Og i samme øyeblikk som “spaden” av en halv kokosnøtt støter borti hard, sort plastikk, hører du en stemme fra oven som lover deg én CD – du kan selv velge hvilken…

 

Med på reisen

Mens jeg ryddet på loftet og plukket ut det beste fra 10 handleposer med CD’er, fant jeg en CD-mappe (av merket Case Logic). Før Spotify, smarttelefoner og nettbrett var denne museumsgjenstanden som en paktens ark. I forkant av en reise brukte jeg flere timer, gjerne fordelt over en uke med kritisk lytting, på å plukke ut hvilke CD’er som skulle få være med. Mappen har kun 24 plastlommer, så jeg måtte foreta et kresent men variert utvalg.

caselogicblogg

Musikknerdenes verste mareritt (og samtidig ultimate kjærlighetserklæring)

Vi som jobber på Sølvberget er til daglig omgitt av tusenvis av bøker og CD’er. Så jeg utfordret mine kolleger med musikknerdenes verste mareritt (og samtidig ultimate kjærlighetserklæring): Om du kun får ta med deg ett album til en øde øy – hvilket ville du valgt?

 

patrickhall

 

  • Øyvind Berekvam: On the Beach av Neil YoungOn the Beach er et mesterverk. En uendelig fascinerende utgivelse som ikke passer inn noe sted i Youngs katalog. Det ligger og vaker midt mellom den akustiske countryutgaven av canadieren og den aggressive gitarstøymakeren. Det er et album man aldri får helt taket på. [Les resten av omtalen på Berekvams blogg: Uendelig ensomt på stranda]

 

  • Åsmund Ådnøy: Jeg ville tatt med meg Jeff Buckleys Grace, selv om Hallelujah er utspilt og oppbrukt i all verdens filmer og talentkonkurranser. Enorm variasjon, Buckley er en fiks ferdig artist på denne plata samtidig som det låter ferskt og dristig. For ikke å bli lei av den, hører jeg den bare en gang i året nå for tida, og da ikke som bakgrunnsmusikk.

 

  • Magnus CappelenThe Jimi Hendrix Experience – Electric Ladyland (1968). Første skikkelige dobbeltalbumet jeg fikk (unnskyld Kiss, men Alive teller ikke). Fortsatt en bauta. Albumet har absolutt alt. Drømmende psykedelia som jeg antar er et must på en øde øy (feks 1983… A merman…). Den byr på det som fortsatt er den mest bad-ass gitaroppvisningen noensinne (Voodoo Child-slight return). Den har tidenes beste coversang (All Along the Watchtower). Den blåser originalen av banen. Passe mengder blues over hele linja. Og et par lette popsanger, som er dets svake punkt, men det trengs på en øde øy (Little Miss Strange). Så kommer tilleggspørsmålet: hvilken versjon jeg skal velge og med hvilket cover? Det fargerike fotoet av Jimi på scenen eller det han selv var flau over: med 19 nakne damer?

electric ladyland 2

 

  • Torbjørn Kristian Aarek:

 

  • Siri Oddfjell RisdalRadiohead med OK Computer. Den vakreste platen som finnes, og både sangene og platecoveret har så mange lag at det rekker som underholdning til et livslangt opphold på en øde øy.
  • Anne Kristin Nybø: Siri, den øya vil ikke være så øde som du tror – jeg er nemlig der med deg og nyter Radiohead… [redaktørens anmerkning.: litt juks dette Anne Kristin, men kanskje Torbjørn ved hjelp av sin sang klarer å lage en båt og ro deg over til Siri:]

 

  • Olav Nilsen: Jeg ville tatt med meg Blind Willie Johnsons Dark was the night (Cold was the Ground) en 78 plate fra 1927. Dette musikkstykket ble med på Voyagers Golden Record til verdensrommet i 1977 for å representere mangfoldet av liv på Jorda. Dark was the night ble valgt som det menneskelige uttrykket for ensomhet. Tror denne kunne fått meg i godt humør. For å balansere denne låten med noen andre tidløse sanger fra samme tidsperiode som ikke bare fokuserer på ensomhet ville jeg tatt med samlingen Anthology of American Folk Music som ble samlet og satt sammen av Harry Smith tidlig på 50-tallet. Rev. Sister Mary Nelsons låt Judgement kunne sikkert være noe å bryne seg på når jeg følte at det gikk mot det siste og det var tid for en liten oppsummering. [redaktørens anmerkning: strengt tatt litt juks dette Olav, men grunnet lang og tro tjeneste for musikken skal du få ta med deg to ting (altså én 78-plate og én antologi)]

 

  • Tor Ketil SolbergThe Cinematic OrchestraEvery day (2002). Fordi det er tankefullt komponert og utført, en overlegen og tilbakelent syntese av funk-groove, blues, soul og hip hop uttrykt på jazzspråk.

 

  • Marit Egaas: Jeg ville tatt med meg Fairytales med Radka Toneff. Et fantastisk lykketreff av en liveplate med Toneff og pianisten Steve Dobrogosz. Den kan jeg høre når jeg er lei meg og når jeg er glad, når jeg er trøtt og når jeg er opplagt. Radka sin stemme gjør bare underverker med låtene på denne plata. Utvalgt spor: The moon is a harsh mistress (helst når månen skinner over den øde øya).
  • Susanne BorgRadka Toneff har en stor plass i mitt hjerte. Må jeg velge ett album så blir det Fairytales medRadka Toneff (sang) og Steve Dobrogosz (flygel). Det albumet har jeg spilt om og om igjen, og det gjør noe med meg hver eneste gang.

 

  • Stig Beite Løken [lokal forfatter]: Det kommer selvsagt an på hva slags øde øy det er snakk om. Er det en forblåst øy, en tropisk øy, en arktisk øy, en øy dekket av palmer, snøfonner, steinansikter? Finnes det dyr på øya? Hester, kaniner eller sommerfugler? Egentlig spiller det ingen rolle. Jeg hadde tatt med den samme musikken om endestasjonen var Bouvetøya i Sørishavet eller Navassaøya i Det karibiske hav. Det står mellom The Queen is Dead (1986) av The Smiths, Script of the Bridge (1983) av The Chameleons, Power, Corruption and Lies (1983) av New Order, The Plateaux of Mirror (1980) av Brian Eno og Harold Budd,Unknown Pleasures (1979) eller Closer (1980) av Joy Division og The Head on the Door (1985) eller Disintegration(1989) av The CureÅtte album. Ganske mange flere enn ett. Jeg spiller av og til rollespill, av typen Dungeons & Dragons, og dermed har jeg ofte noen terninger liggende i sekken. Mens jeg skrev dette, lot jeg en åttesidet terning bestemme hvilket album som hadde blitt med i bagasjen til den øde øya. Terningen befalte: The Plateaux of Mirror. Dette er det andre albumet i Ambient-serien til Brian Eno som begynte med klassikeren Music for Airports (1978) og skiller seg fra de andre albumene jeg nominerte i den forstand at det ikke finnes trommer, sang, gitar, synther eller bass. Eno laget noen forsiktige lyder som komponist og pianospiller Harold Budd forholdt seg til da han improviserte pianostykker. Dette er musikk som gjerne kan kalles bakgrunnsmusikk, men det er likevel ikke av typen heismusikk eller muzak som du umiddelbart glemmer når musikken er over og som heller ikke gjør noe med deg når du lytter til den. Jeg brukte The Plateaux of Mirror som arbeidsmusikk da jeg skrev novellesamlingen Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd og tre år senere romanen Skogen i tapetet. Det er musikk som får meg til å visualisere landskap i skjæringspunktet mellom fantasi og hukommelse: Jeg forestiller meg et snøkledd skogbryn som jeg ikke kan vite stammer fra et sted jeg har vært, sett eller bare diktet opp. Hver gang jeg lytter, ser jeg nye landskap. Titlene på musikkstykkene er også visuelle: “Wind in Lonely Fences”, “Among Fields of Crystal”, “Above Chiangmai”, “An Arc of Doves”. Det geografiske premisset til denne anbefalingen (ta med deg et album til en øde øy) passer bra med omslaget til albumet som viser et geografisk terreng på et kart. Det er bare å lese Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky, sette på The Plateaux of Mirror og dra til alle de øde øyene du kan forestille deg.

 

  • Ebbe HelbergNeutral Milk HotelIn the Aeroplane Over the Sea. En plate du kan høre igjen og igjen, alltid oppdage noe nytt, gråte til, le til, danse til.

 

  • Anne Klovning: Soundtracket til filmen Dead Man av Jim Jarmush. Soundtracket har samme navn, men musikken er laget av Neil Young. Hans gitarspill skaper en utrolig finurlig stemning som veksler hårfint mellom fintfølende partier og den underliggende skyggen av det groteske som overtar i enkelte deler av både filmen selv og soundtracket. Men soundtracket har skapt sin helt egen vri og lydbilde som ikke finnes på filmen. Her er det en fremtredende bildur som skaper en rød tråd gjennom fortellingen eller reisen. Det høres ut som om indianeren og hovedpersonen kjører rundt i en bil, hvor de stopper enkelte steder for å utføre diverse oppdrag, for så å rømme av gårde etterfulgt i bilen igjen. Dette blir en lang og sammenhengende collage av filmreplikker med lydbilder fra bilen, opplesning av William Blakes dikt understreket av Neil Youngs stemningsfulle gitarspill. Fantastisk bra! [Les resten av omtalenmusikkbibliotekets blogg]

 

  • Elisabeth Dyvik: Hvis jeg virkelig bare kunne ta med ei plate?  Det er så mye tidløs jazz og så mye variert klassisk jeg aldri blir lei av å høre, men jeg tror likevel jeg ville plukket med meg Bob Dylans Blood on the Tracks.  Musikken er variert, tekstene både enkle og underfundige, og så fortelles det historier man kan spinne videre på eller bare synge med. Grunntonen er kanskje trist, men man blir vel litt ettertenksom på en øde øy, så det passere bra med ei plate som også rommer adskillelse og savn.

 

  • Eli Seim: Eg vel ei Cover-plate, litt for variasjonens skuld, men mest fordi eg fekk ei ny oppleving av Alf Prøysens tekstar då Med Blanke ark kom ut i 1994. Innpakka i forskjellige musikksjangrar, og til og med andre dialektar enn Hedmarksdialekten, oppdaga eg kor geniale dei er. Det er så tungt, så tungt når Reidar Larsen framfører Slibesteinsvalsen at ein blir nesten lamslått.  Heldigvis kjem stemninga seg når Mia og Froddien stemmer i med Husmannspolka.

 

  • Jesper Heyn OlsenInto the Grave med Grave er ikke bare det bedste dødsmetalalbum nogensinde lavet, det er undertegnedes absolutte yndlingsalbum gennem tiderne. Med den perfekte lyd, produktion og en endeløs række af fantastiske numre fra ende til anden er det et album man aldrig nogensinde bliver træt af at lytte til igen og igen. Der er fare for at åbningsnummeret “Deformed” vil være slidt af skiven et par uger efter ankomsten til øen. Er det lov at tage to eksemplarer af den med?

 

  • Bjørn Kjetil Fredriksen: The Stone Roses – The Stone Roses. Eneste plata jeg orker å høre på veldig ofte – og som jeg alltid blir oppstemt av. Samtidig er det viktig å være kul på en øde øy – både for å holde moralen oppe og for å komme godt overens med skumle dyr.

 

 

  • Siv-Merethe Søbye: Coverplate her og! Ennå eldre enn Eli sin. I 1985 kom Lost in the Stars: The Music of Kurt Weill og jeg elsker den. På grunn av Lou Reeds fantastiske tolkning av September Song, Marianne Faithfulls The Ballad of the Soldiers Wife og ikke minst Tom Waits’ What Keeps Mandkind Alive?

 

  • Christian N. Tønnessen: Kanskje et umulig valg før man faktisk er på øya. Men for meg står det mellomAstral Weeks av Van Morrison, Forever Changes av Love, Sketches of Spain av Miles Davis og Live/Dead av Grateful Dead. Astral Weeks og Sketches of Spain ville i lengden blitt emosjonelt utmattende. Og selv om melodiene på Forever Changes er fantastiske er det nettopp de jeg etter hvert hadde blitt lei av. Så det må nok bli Live/Dead av Grateful Dead. Grateful Dead er jo viden kjent for deres fantastiske evne til å improvisere. Og når de får det til, som på Live/Dead, skaper de et uhyre detaljert, variert og ordnet kaos jeg aldri blir lei av å lytte til. Det er lyrisk, oppløftende og utadvendt. Og som en softis dyppes det hele i et herlig popmusikalsk dryss. I tillegg rommer den alt fra den legendariske space-jam’en Dark Star, crowdpleaserenTurn On Your Lovelight, de iskalde støyeksperimentene i Feedback, og sist men ikke minst den nydelige hymnen/vuggevisen And We Bid You Goodnight.

 

  • Tone Larssen RogneLars Bremnes sin nye plate Himmel nok tel alle liker jeg veldig godt. Både melodi og tekst er slik at du finner noe nytt og spennende for hver gjennomlyttning. Sånn i utgangspunktet kunne jeg anbefalt både Lars, Ola og Kari Bremnes sitt univers til en øde øy.

 

  • May-Britt Bolle: Jeg ville blitt glad om Wish you were here av Pink Floyd hadde kommet fallende fra himmelen. Men jeg hadde blitt ekstra glad om Joseph Canteloubes Chants d’Auvergne med Bailero var den som kom dalende.

 

  • Ingunn ØvrebøMadrugada: Industrial Silence eller The Nightly Disease. Songane “A deadend mind” og “Vocal” er favorittar. Sivert Høyem sin stemme går det ikkje an å bli lei av.

 

  • Morten KeimVan MorrisonIt´s Too Late to Stop now… Tidenes beste livealbum. Van i storform og knall band.  De fleste låtene er definitive versjoner. «Celtic soul music» av ypperste klasse.

 

  • Helge Risvand: Det kommer litt an på hvor denne øde øya er – om det er øde øy ute i Byfjorden, litt nord for Ny-Ålesund eller en halvtimes båttur fra Tongatapu. Men er jeg lenge nok der, så vil jeg savne hjem. Så mens jeg venter på å bli hentet, så sitter jeg og hører på Gåte og «Jygri».

 

  • Karen Haugsgjerd Reme-Stigel: Kind of Blue av Miles Davis. Soloene til Miles, Coltrane med flere gjør ethvert gjenhør til en ny musikalsk eksplosjon! Heia Miles Davis!

 

 

 

CD’ene kan du selvfølgelig låne på musikkbiblioteket i Stavanger:

 

ødeøyutstilling

 

Desert Island Discs

Artikkelen er inspirert av BBC 4s radioprogram Desert Island Discs, som har vært på lufta siden 1942. Her er noen smakebiter:

 

royplomley2

 

Det er flere som har latt seg inspirere av dette konseptet. Blant annet Greil Marcus som redigerte boka Stranded: Rock and Roll for a Desert Island.

strandedgreilmarcus

Publisert under Blues, Eksperimentell, Filmmusikk, Folkemusikk, Jazz, Klassisk, Metal, Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, Rock, Singer-SongwriterIngen kommentarer

ALBERT KING – LIVE WIRE/BLUES POWER

ALBERT KING – LIVE WIRE/BLUES POWER

The Blues. En av de virkelig mytologiske størrelsene i kulturhistorien. Les mer

Publisert under Blues, MusikkIngen kommentarer

Dylantoppbilde

Sanger fra kjelleren

Dylantoppbilde

 

De kickstartet bootlegindustrien, og kjørte fankulturen inn på psykopatiske sidespor. 47 år etter de myteomspunne innspillingene foreligger endelig en (nesten) komplett utgave av de såkalte Basement Tapes.

 

Markens grøde 

Basement Tapes er et prosjekt som gjerne splitter Dylanfans. Sangene er kanskje ikke blant Dylans beste eller fineste. Verken poetiske mesterverk eller høyaktuelt politiske. Men de er uhøvla – rett og slett vilt skjeggete, som den grønne pryden på gulrøtter som ennå ikke har blitt høstet inn. For sangene vokser likesom opp fra den amerikanske jorda. Rått og fresht. Laidback og usedvanlig kult. Bad ass folk på en herlig vindskeiv måte.

 

 

Amerikanske myter

Basement Tapes låter ur-amerikansk. Som en ny start. Som om de har drukket seg fulle på både det ene og det andre, men først og fremst på ungdommens kilde i den nord-amerianske sangtradisjonen: Harry Smiths Anthology of American Folk Music, noe Greil Marcus har skrevet en hel bok om (The Old, Weird America). Ifølge Marcus vekket Dylan til live et helt samfunn av spøkelser; underlige figurer i eventyrlige fortellinger fra et støvete, arkivert USA som imidlertid rommet en del av landets sjel, myter og drømmer.

 

Folk music was a reality of a more brilliant dimension. It exceeded all human understanding, and it called out to you, you could disappear and be sucked into it. I felt right at home in this mystical realm made up not with individuals so much as archetypes, vividly drawn archetypes of humanity, metaphysical in shape, each rugged and filled with natural knowing and inner wisdom. Each demanding a degree of respect. I could believe in the full spectrum of it and sing about it. It was so real, so more true to life than life itself. It was life magnified. Folk music was all I needed to exist. – Bob Dylan fra Chronicles Vol.1

 

hvorerdylan

Strap yourself to the tree with roots, you ain’t goin’ nowhere

Basement Tapes ble spilt inn i Woodstock mellom juni og september 1967 – the Summer of Love. Men densommeren kom ikke til Woodstock før 2 år senere, da Woodstockfestivalen gjorde den fredelige lille byen til et småkaotisk, sølete hippie”paradis”.

I ’67 var det altså stille før stormen. Eller i Dylans tilfelle: stille mellom to stormer. For han, og flere fra The Band, hadde søkt tilflukt etter en utmattende verdensturné. Med utgivelsen av Highway 61 Revisited og den påfølgende turneen i ’66 (backet av de kanadiske pubmusikerne som senere skulle bli The Band), hadde Dylan sviktet folkbevegelsens selvbilde som frelser ved å spille djevelens musikk (les: elektrisk, amplifert musikk, og sangtekster uten direkte politisk budskap). Utrolig nok førte dette til at publikum igangsatte en psykisk krigføring.

Men mens Dylan var på ferie, nøt familietilværelsen, og dykket etter perler i det folkloristiske dypet, begynte ryktene å svirre. Hvor var han? Hvilke himmelske sanger var han kanskje i ferd med å lage? Og nysgjerrigheten vokste faktisk så enormt at den fødte to lyssky aktiviteter som på forskjellige måter trolig kommer til å prege populærkulturen for alltid: garbologien og bootlegindustrien.

 

Garbologi og bootlegindustri

weberman

Garbologien, som ellers kun er forbeholdt etterforskere og kriminelle, var en nerdete og grotesk liten videreføring av Beatles-manien. A.J. Weberman har den tvilsomme æren av å være garbologiens grunnlegger (i en populærvitenskapelig kontekst). Weberman var på alle måter besatt av Dylan. Så besatt at han ikke bare forfulgte og brøt seg inn, men stjal søppel, gikk systematisk gjennom det han fant, for så å koke opp et sladrete heksebrygg av noen teorier.

Etter hvert begynte også hippier å valfarte til Dylan (som de anså som profet). Denne voldsomme oppmerksomheten var faktisk en av årsakene til at Woodstockfestivalen ble lagt til Woodstock. Den førte òg til at bootlegindustrien vokste frem. Opprinnelig skrev Dylan sangene bare for løye, som vi sier i Stavanger, men begynte etter hvert å sende tapene til musikere han tenkte kanskje kunne få bruk for de grovspikka låtene. I dag – i delingens tid – vet vi jo at slike små lekkasjer kan få en hel demning til å briste.The Basement Tapes er altså alle bootleggers mor. Og det har tatt 47 år før vi har fått en offisiell og tilnærmet komplett utgivelse: The Basement Tapes, Complete: Bootleg Series Vol. 11.

 

The Complete Basement Tapes

completebasementtapes

Den komplette samlingen som nå foreligger består av 140 spor! Til sammenligning består den offisielle utgivelsen fra 1975 av 17 Dylansanger (+ en liten håndfull fra The Band). Noe av det som umiddelbart slo meg da jeg lyttet gjennom de 6 cd’ene, er at man kan høre hvordan utmattelsen utspiller seg (fra CD#1, som er en bakfull søndag etter et stormfullt år på turné) og langsomt men sikkert blir til den logrende sofagrisen vi kjenner fra sanger som Yea! Heavy and a Bottle of Bread,Please, Mrs. Henry og You Ain’t Goin’ Nowhere.

De gamle favorittene har selvfølgelig fått en sonisk overhaling, og er naturligvis representert med flere opptak. Men her er flere “nye” perler (“nye” ettersom de sikkert har dukket opp på mer eller mindre uoffisielle bootlegger tidligere). De umiddelbare favorittene er:  All You Have to do is Dream (Take 2), Santa- Fe, Minstrel Boy, I’m a Fool For You (Take 1).

Alt i alt er nok utgivelsen for spesielt interesserte. Men om du aldri har hørt The Basement Tapes før har jeg samlet et knippe uimotståelige sanger (hentet fra den offisielle utgivelsen fra 1975, samt sampler-utgaven av den komplette):

 

 

The Basement Tapes, Complete: Bootleg Series Vol. 11 er IKKE tilgjengelig på Spotify eller andre streamingtjenester. Men vi har den selvfølgelig på biblioteket.

ikjelleren

Publisert under Blues, Countryrock, Musikk, Nyheter, Rock, RockabillyIngen kommentarer

Mama Don’t – J. J. Cale

Mama Don’t – J. J. Cale

“In my humble opinion he is one of the most important artists in the history of rock.”

Eric Clapton

Les mer

Publisert under Blues, Country, Jazz, Musikk, Rockabilly, Singer-Songwriter, Song Story, UkategorisertIngen kommentarer

It’s been a good year for the music

It’s been a good year for the music

Årets plater var ikke dårligere enn noen av de andre platene som jeg har brukt tiden min på i 2014. Må selvfølgelig innrømme at årets utgivelser kanskje bare opptar ca. 10-15 % av musikken jeg har hørt på dette året, men har allikevel oppdaget mange plater jeg vil ta med meg videre. Les mer

Publisert under Bluegrass, Blues, Country, Countryrock, Garagerock, Gospel, Musikk, Pop, Powerpop, Psykedelia, Psykedelisk, Pubrock, Rock, Rockabilly, Singer-Songwriter, SoulIngen kommentarer

The Weight – The Band

The Weight – The Band

“The best band in the history of the universe.” – George Harrison Les mer

Publisert under Blues, Country, Musikk, RockIngen kommentarer

Robert Johnson – The Complete Recordings

Robert Johnson – The Complete Recordings

Robert Johnson er en av de aller største blues-legendene, og det er ikke vanskelig å høre hvorfor. Les mer

Publisert under Blues, MusikkIngen kommentarer

Heng på

@musikkfilmbibl