Arkiv | Filmmusikk

GreaseYoureTheOneThatIWant7InchSingleCover

You’re The One That I Want – John Travolta & Olivia Newton-John

For the purposes of the movie version of Grease, Robert Stigwood commissioned some new songs…

Les mer

Publisert under Disco, Filmmusikk, Musical, Musikk, Pop, Song StoryIngen kommentarer

rain

Singin’ In The Rain – Gene Kelly with Lennie Hayton & the MGM Studio Orchestra*

The final celluloid extravaganza was all shot in one take…

Les mer

Publisert under Filmmusikk, Musical, Musikk, Song StoryIngen kommentarer

caselogicblogg

Sanger fra en øde øy

fiolinøyblogg

 

Du har strandet på en øde øy ; spiser kokosnøtter ; smiler kontaktsøkende til insekt, og forsøker å fange fisk med et spyd du selv har spikket. Så en dag får du øye på en svær kiste. Den er stappfull av batterier (+ et skattekart til en nedgravd CD-spiller). Og i samme øyeblikk som “spaden” av en halv kokosnøtt støter borti hard, sort plastikk, hører du en stemme fra oven som lover deg én CD – du kan selv velge hvilken…

 

Med på reisen

Mens jeg ryddet på loftet og plukket ut det beste fra 10 handleposer med CD’er, fant jeg en CD-mappe (av merket Case Logic). Før Spotify, smarttelefoner og nettbrett var denne museumsgjenstanden som en paktens ark. I forkant av en reise brukte jeg flere timer, gjerne fordelt over en uke med kritisk lytting, på å plukke ut hvilke CD’er som skulle få være med. Mappen har kun 24 plastlommer, så jeg måtte foreta et kresent men variert utvalg.

caselogicblogg

Musikknerdenes verste mareritt (og samtidig ultimate kjærlighetserklæring)

Vi som jobber på Sølvberget er til daglig omgitt av tusenvis av bøker og CD’er. Så jeg utfordret mine kolleger med musikknerdenes verste mareritt (og samtidig ultimate kjærlighetserklæring): Om du kun får ta med deg ett album til en øde øy – hvilket ville du valgt?

 

patrickhall

 

  • Øyvind Berekvam: On the Beach av Neil YoungOn the Beach er et mesterverk. En uendelig fascinerende utgivelse som ikke passer inn noe sted i Youngs katalog. Det ligger og vaker midt mellom den akustiske countryutgaven av canadieren og den aggressive gitarstøymakeren. Det er et album man aldri får helt taket på. [Les resten av omtalen på Berekvams blogg: Uendelig ensomt på stranda]

 

  • Åsmund Ådnøy: Jeg ville tatt med meg Jeff Buckleys Grace, selv om Hallelujah er utspilt og oppbrukt i all verdens filmer og talentkonkurranser. Enorm variasjon, Buckley er en fiks ferdig artist på denne plata samtidig som det låter ferskt og dristig. For ikke å bli lei av den, hører jeg den bare en gang i året nå for tida, og da ikke som bakgrunnsmusikk.

 

  • Magnus CappelenThe Jimi Hendrix Experience – Electric Ladyland (1968). Første skikkelige dobbeltalbumet jeg fikk (unnskyld Kiss, men Alive teller ikke). Fortsatt en bauta. Albumet har absolutt alt. Drømmende psykedelia som jeg antar er et must på en øde øy (feks 1983… A merman…). Den byr på det som fortsatt er den mest bad-ass gitaroppvisningen noensinne (Voodoo Child-slight return). Den har tidenes beste coversang (All Along the Watchtower). Den blåser originalen av banen. Passe mengder blues over hele linja. Og et par lette popsanger, som er dets svake punkt, men det trengs på en øde øy (Little Miss Strange). Så kommer tilleggspørsmålet: hvilken versjon jeg skal velge og med hvilket cover? Det fargerike fotoet av Jimi på scenen eller det han selv var flau over: med 19 nakne damer?

electric ladyland 2

 

  • Torbjørn Kristian Aarek:

 

  • Siri Oddfjell RisdalRadiohead med OK Computer. Den vakreste platen som finnes, og både sangene og platecoveret har så mange lag at det rekker som underholdning til et livslangt opphold på en øde øy.
  • Anne Kristin Nybø: Siri, den øya vil ikke være så øde som du tror – jeg er nemlig der med deg og nyter Radiohead… [redaktørens anmerkning.: litt juks dette Anne Kristin, men kanskje Torbjørn ved hjelp av sin sang klarer å lage en båt og ro deg over til Siri:]

 

  • Olav Nilsen: Jeg ville tatt med meg Blind Willie Johnsons Dark was the night (Cold was the Ground) en 78 plate fra 1927. Dette musikkstykket ble med på Voyagers Golden Record til verdensrommet i 1977 for å representere mangfoldet av liv på Jorda. Dark was the night ble valgt som det menneskelige uttrykket for ensomhet. Tror denne kunne fått meg i godt humør. For å balansere denne låten med noen andre tidløse sanger fra samme tidsperiode som ikke bare fokuserer på ensomhet ville jeg tatt med samlingen Anthology of American Folk Music som ble samlet og satt sammen av Harry Smith tidlig på 50-tallet. Rev. Sister Mary Nelsons låt Judgement kunne sikkert være noe å bryne seg på når jeg følte at det gikk mot det siste og det var tid for en liten oppsummering. [redaktørens anmerkning: strengt tatt litt juks dette Olav, men grunnet lang og tro tjeneste for musikken skal du få ta med deg to ting (altså én 78-plate og én antologi)]

 

  • Tor Ketil SolbergThe Cinematic OrchestraEvery day (2002). Fordi det er tankefullt komponert og utført, en overlegen og tilbakelent syntese av funk-groove, blues, soul og hip hop uttrykt på jazzspråk.

 

  • Marit Egaas: Jeg ville tatt med meg Fairytales med Radka Toneff. Et fantastisk lykketreff av en liveplate med Toneff og pianisten Steve Dobrogosz. Den kan jeg høre når jeg er lei meg og når jeg er glad, når jeg er trøtt og når jeg er opplagt. Radka sin stemme gjør bare underverker med låtene på denne plata. Utvalgt spor: The moon is a harsh mistress (helst når månen skinner over den øde øya).
  • Susanne BorgRadka Toneff har en stor plass i mitt hjerte. Må jeg velge ett album så blir det Fairytales medRadka Toneff (sang) og Steve Dobrogosz (flygel). Det albumet har jeg spilt om og om igjen, og det gjør noe med meg hver eneste gang.

 

  • Stig Beite Løken [lokal forfatter]: Det kommer selvsagt an på hva slags øde øy det er snakk om. Er det en forblåst øy, en tropisk øy, en arktisk øy, en øy dekket av palmer, snøfonner, steinansikter? Finnes det dyr på øya? Hester, kaniner eller sommerfugler? Egentlig spiller det ingen rolle. Jeg hadde tatt med den samme musikken om endestasjonen var Bouvetøya i Sørishavet eller Navassaøya i Det karibiske hav. Det står mellom The Queen is Dead (1986) av The Smiths, Script of the Bridge (1983) av The Chameleons, Power, Corruption and Lies (1983) av New Order, The Plateaux of Mirror (1980) av Brian Eno og Harold Budd,Unknown Pleasures (1979) eller Closer (1980) av Joy Division og The Head on the Door (1985) eller Disintegration(1989) av The CureÅtte album. Ganske mange flere enn ett. Jeg spiller av og til rollespill, av typen Dungeons & Dragons, og dermed har jeg ofte noen terninger liggende i sekken. Mens jeg skrev dette, lot jeg en åttesidet terning bestemme hvilket album som hadde blitt med i bagasjen til den øde øya. Terningen befalte: The Plateaux of Mirror. Dette er det andre albumet i Ambient-serien til Brian Eno som begynte med klassikeren Music for Airports (1978) og skiller seg fra de andre albumene jeg nominerte i den forstand at det ikke finnes trommer, sang, gitar, synther eller bass. Eno laget noen forsiktige lyder som komponist og pianospiller Harold Budd forholdt seg til da han improviserte pianostykker. Dette er musikk som gjerne kan kalles bakgrunnsmusikk, men det er likevel ikke av typen heismusikk eller muzak som du umiddelbart glemmer når musikken er over og som heller ikke gjør noe med deg når du lytter til den. Jeg brukte The Plateaux of Mirror som arbeidsmusikk da jeg skrev novellesamlingen Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd og tre år senere romanen Skogen i tapetet. Det er musikk som får meg til å visualisere landskap i skjæringspunktet mellom fantasi og hukommelse: Jeg forestiller meg et snøkledd skogbryn som jeg ikke kan vite stammer fra et sted jeg har vært, sett eller bare diktet opp. Hver gang jeg lytter, ser jeg nye landskap. Titlene på musikkstykkene er også visuelle: “Wind in Lonely Fences”, “Among Fields of Crystal”, “Above Chiangmai”, “An Arc of Doves”. Det geografiske premisset til denne anbefalingen (ta med deg et album til en øde øy) passer bra med omslaget til albumet som viser et geografisk terreng på et kart. Det er bare å lese Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky, sette på The Plateaux of Mirror og dra til alle de øde øyene du kan forestille deg.

 

  • Ebbe HelbergNeutral Milk HotelIn the Aeroplane Over the Sea. En plate du kan høre igjen og igjen, alltid oppdage noe nytt, gråte til, le til, danse til.

 

  • Anne Klovning: Soundtracket til filmen Dead Man av Jim Jarmush. Soundtracket har samme navn, men musikken er laget av Neil Young. Hans gitarspill skaper en utrolig finurlig stemning som veksler hårfint mellom fintfølende partier og den underliggende skyggen av det groteske som overtar i enkelte deler av både filmen selv og soundtracket. Men soundtracket har skapt sin helt egen vri og lydbilde som ikke finnes på filmen. Her er det en fremtredende bildur som skaper en rød tråd gjennom fortellingen eller reisen. Det høres ut som om indianeren og hovedpersonen kjører rundt i en bil, hvor de stopper enkelte steder for å utføre diverse oppdrag, for så å rømme av gårde etterfulgt i bilen igjen. Dette blir en lang og sammenhengende collage av filmreplikker med lydbilder fra bilen, opplesning av William Blakes dikt understreket av Neil Youngs stemningsfulle gitarspill. Fantastisk bra! [Les resten av omtalenmusikkbibliotekets blogg]

 

  • Elisabeth Dyvik: Hvis jeg virkelig bare kunne ta med ei plate?  Det er så mye tidløs jazz og så mye variert klassisk jeg aldri blir lei av å høre, men jeg tror likevel jeg ville plukket med meg Bob Dylans Blood on the Tracks.  Musikken er variert, tekstene både enkle og underfundige, og så fortelles det historier man kan spinne videre på eller bare synge med. Grunntonen er kanskje trist, men man blir vel litt ettertenksom på en øde øy, så det passere bra med ei plate som også rommer adskillelse og savn.

 

  • Eli Seim: Eg vel ei Cover-plate, litt for variasjonens skuld, men mest fordi eg fekk ei ny oppleving av Alf Prøysens tekstar då Med Blanke ark kom ut i 1994. Innpakka i forskjellige musikksjangrar, og til og med andre dialektar enn Hedmarksdialekten, oppdaga eg kor geniale dei er. Det er så tungt, så tungt når Reidar Larsen framfører Slibesteinsvalsen at ein blir nesten lamslått.  Heldigvis kjem stemninga seg når Mia og Froddien stemmer i med Husmannspolka.

 

  • Jesper Heyn OlsenInto the Grave med Grave er ikke bare det bedste dødsmetalalbum nogensinde lavet, det er undertegnedes absolutte yndlingsalbum gennem tiderne. Med den perfekte lyd, produktion og en endeløs række af fantastiske numre fra ende til anden er det et album man aldrig nogensinde bliver træt af at lytte til igen og igen. Der er fare for at åbningsnummeret “Deformed” vil være slidt af skiven et par uger efter ankomsten til øen. Er det lov at tage to eksemplarer af den med?

 

  • Bjørn Kjetil Fredriksen: The Stone Roses – The Stone Roses. Eneste plata jeg orker å høre på veldig ofte – og som jeg alltid blir oppstemt av. Samtidig er det viktig å være kul på en øde øy – både for å holde moralen oppe og for å komme godt overens med skumle dyr.

 

 

  • Siv-Merethe Søbye: Coverplate her og! Ennå eldre enn Eli sin. I 1985 kom Lost in the Stars: The Music of Kurt Weill og jeg elsker den. På grunn av Lou Reeds fantastiske tolkning av September Song, Marianne Faithfulls The Ballad of the Soldiers Wife og ikke minst Tom Waits’ What Keeps Mandkind Alive?

 

  • Christian N. Tønnessen: Kanskje et umulig valg før man faktisk er på øya. Men for meg står det mellomAstral Weeks av Van Morrison, Forever Changes av Love, Sketches of Spain av Miles Davis og Live/Dead av Grateful Dead. Astral Weeks og Sketches of Spain ville i lengden blitt emosjonelt utmattende. Og selv om melodiene på Forever Changes er fantastiske er det nettopp de jeg etter hvert hadde blitt lei av. Så det må nok bli Live/Dead av Grateful Dead. Grateful Dead er jo viden kjent for deres fantastiske evne til å improvisere. Og når de får det til, som på Live/Dead, skaper de et uhyre detaljert, variert og ordnet kaos jeg aldri blir lei av å lytte til. Det er lyrisk, oppløftende og utadvendt. Og som en softis dyppes det hele i et herlig popmusikalsk dryss. I tillegg rommer den alt fra den legendariske space-jam’en Dark Star, crowdpleaserenTurn On Your Lovelight, de iskalde støyeksperimentene i Feedback, og sist men ikke minst den nydelige hymnen/vuggevisen And We Bid You Goodnight.

 

  • Tone Larssen RogneLars Bremnes sin nye plate Himmel nok tel alle liker jeg veldig godt. Både melodi og tekst er slik at du finner noe nytt og spennende for hver gjennomlyttning. Sånn i utgangspunktet kunne jeg anbefalt både Lars, Ola og Kari Bremnes sitt univers til en øde øy.

 

  • May-Britt Bolle: Jeg ville blitt glad om Wish you were here av Pink Floyd hadde kommet fallende fra himmelen. Men jeg hadde blitt ekstra glad om Joseph Canteloubes Chants d’Auvergne med Bailero var den som kom dalende.

 

  • Ingunn ØvrebøMadrugada: Industrial Silence eller The Nightly Disease. Songane “A deadend mind” og “Vocal” er favorittar. Sivert Høyem sin stemme går det ikkje an å bli lei av.

 

  • Morten KeimVan MorrisonIt´s Too Late to Stop now… Tidenes beste livealbum. Van i storform og knall band.  De fleste låtene er definitive versjoner. «Celtic soul music» av ypperste klasse.

 

  • Helge Risvand: Det kommer litt an på hvor denne øde øya er – om det er øde øy ute i Byfjorden, litt nord for Ny-Ålesund eller en halvtimes båttur fra Tongatapu. Men er jeg lenge nok der, så vil jeg savne hjem. Så mens jeg venter på å bli hentet, så sitter jeg og hører på Gåte og «Jygri».

 

  • Karen Haugsgjerd Reme-Stigel: Kind of Blue av Miles Davis. Soloene til Miles, Coltrane med flere gjør ethvert gjenhør til en ny musikalsk eksplosjon! Heia Miles Davis!

 

 

 

CD’ene kan du selvfølgelig låne på musikkbiblioteket i Stavanger:

 

ødeøyutstilling

 

Desert Island Discs

Artikkelen er inspirert av BBC 4s radioprogram Desert Island Discs, som har vært på lufta siden 1942. Her er noen smakebiter:

 

royplomley2

 

Det er flere som har latt seg inspirere av dette konseptet. Blant annet Greil Marcus som redigerte boka Stranded: Rock and Roll for a Desert Island.

strandedgreilmarcus

Publisert under Blues, Eksperimentell, Filmmusikk, Folkemusikk, Jazz, Klassisk, Metal, Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, Rock, Singer-SongwriterIngen kommentarer

ShinJoongHyun12

Filmen Tarantino ennå ikke har lagd

ShinJoongHyun12

 

I en drøm åpnet jeg hodet til Quentin Tarantino. Snek meg inn. Og hacket hjernen for å få ham til å finne Shin Joong Hyuns The Man Who Must Leave.

 

En drøm

Da jeg åpnet øynene kjente jeg at øyehulene var for små.

Jeg hadde en iPad i fanget, og i den blanke skjermen så jeg speilbildet av et ansikt. Det stirret intenst tilbake mellom fingrene som hoppet klossete frem og tilbake på tastaturet – som om jeg sendte viljekraft helt ned i fingertuppene til de langsomt men sikkert skrev:

the man who must leave

Langefingeren og pekefingeren på høyre hånd dannet en spisepinne rundt pekefingeren på venstre. Og da huden kom helt inntil bokstavene hørte jeg dette:

 

Etter 7 minutt og 45 sekund tok noe kontroll over leppene og “Oh, motherfucka! That’s the fucking song, man! That’s the goddamn motherfucking song, fuckers!”

Leppene bølget seg entusiastisk rundt kraftuttrykkene som nesten dro meg ut av hodet. Men jeg hadde fremdeles kontroll over en av tankeleppene som sendte ut et langt, luftig spørsmålstegn, og så et “Kem e du?”, “Kem e eg?”. “Me? Are you talking to me? I’m Quentin fucking Tarantino. Who the fuck are you? And what the FUCK are you doing in my b-fucking-ody?!” Det siste kraftuttrykket ble skutt ut av munnen som et prosjektil, og som en tolkning av ordene vi hadde knotet frem på skjermen ble jeg blåst ut av de trange øyehulene, og åpnet lokkene over mine egne.

Jeg våknet.

 

Filmen Tarantino ennå ikke har lagd

I drømmen hadde jeg altså åpnet hodet til Tarantino. Sneket meg inn. Og hacket hjernen for å få ham til å finne Shin Joong Hyuns The Man Who Must Leave. Kvelden før drømmen, da jeg hørte sangen for første gang, hadde jeg nemlig vært besatt av tanken på at dette er den perfekte sangen til en av filmene han ennå ikke har lagd. Han kunne til og med stjålet tittelen. Og sangen er så episk at man aner konturene av filmen. For i Tarantinos filmer er likesom musikken en integrert del av livet som presenteres.

One of the things I do when I’m starting a movie, when I’m writing a movie or when I have an idea for a film is, I go through my record collection and just start playing songs, trying to find the personality of the movie, find the spirit of the movie. Then, “BOOM!”, eventually I’ll hit one, two or three songs, or one song in particular. – Quentin Tarantino

 

Den mørke, psykedeliske introen er som skapt til råskapen i Tarantinos filmer. Men så, etter 1 minutt og 42 sekund begynner ting å roe seg. Og ved 2.09 tar sangen en overraskende vending som er akkurat så cheezy at osten ville smeltet til den svette miksen av humor og reinspikka kulhet som bare Tarantino klarer å mane frem.

 

 

Så om du leser denne artikkelen, og kjenner Quentin Tarantino, må du tipse ham om Shin Joong Hyun og The Man Who Must Leave.

 

PS:

Litt info om Shin Joong Hyun:

Hyun ble født i Seoul i Sør-Korea i 1938. Han var en fremragende gitarist. Og som låtskriver og produsent var han en av de viktigste aktørene innen utviklingen av Sør-Koreansk pop og rock på 60- og 70-tallet. Etter Koreakrigen, på midten av 50-tallet, startet Hyun karrieren med å spille for stasjonerte amerikanske soldater. Stilen hans ble derfor påvirket av amerikansk pop og rock.

Les mer på Wikipedia eller Light in the Attic (som har gitt ut antologien Beautiful Rivers and Mountains: The Psychedelic Rock Sound of South Korea’s Shin Joong Hyun 1958-74)

Publisert under Film, Filmmusikk, Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, RockIngen kommentarer

davidcain

BBC Radiophonic Workshop

BBC-Radiophonic-Workshop_articlemain

 

Fra 1958 til 1998 lagde BBCs Radiophonic Workshop lydeffekter og musikk til radio og tv. Disse radiofoniske eksperimentene gjorde dem til pionerer innen utviklingen av elektronisk musikk.

 

Lyden av skinkeost på tube

Det er lett å glemme at noen faktisk lager reklamemusikk. Såkalte jingles. Eller at noen har lagd Windows-lydene og vignetten til Dagsrevyen. Microsoft Windows Theme (fra 1995) ble faktisk komponert av Brian Eno(!), som trolig tok seg godt betalt for oppdraget. Men ellers lever slike musikere i skyggen av musikken, som igjen lever i skyggen av det de er komponert for (som kan være alt fra knekkebrød, den nyeste modellen av Toyota Prius, eller en radiodokumentar om Knut Hamsun).

I tråd med dette forsøker musikken sjelden å flippe ut, men marsjerer i takt med oppdraget. Og naturligvis vil de færreste finne det særlig meningsfylt å lage musikk til skinkeost på tube. Men som i alle sjangre er det alltid noen som skiller seg ut – noen som har en overflod av kreativitet som de ikke får utløp for andre steder, og som da, komisk nok, kan bli det fantastiske lydbildet til låsolje, frokostblanding eller Baltimore Gas & Electric Company:

Lydklippet ovenfor er av Raymond Scott, og tilhører altså en reklame for Baltimore Gas & Electric Company, fra 1962. I tillegg til Raymond Scott er det særlig BBCs Radiophonic Workshop som skiller seg ut. Både Scott og musikerne i Workshop var langt forut for sin tid. Og selv om de sjelden blir kreditert for sin innsats var de sentrale i utviklingen av elektronisk musikk, noe f.eks. Philip Glass, Brian Eno, Kraftwerk og Pink Floyd (både med og uten Syd Barrett) kunne skrevet under på.

 

BBC Radiophonic Workshop

deliaderbyshirebbc

 

BBCs Radiophonic Workshop var altså et av BBCs etter hvert legendariske lydlaboratorium. Fra 1958 til 1998 lagde de lydeffekter og musikk til radio og tv. Workshopen har i løpet av de siste par tiårene fått en liten renessanse med spilletid på BBC6 Music (for øvrig en veldig god radiokanal), og utgivelser på de nerdeteTrunk Records og Finders Keepers. I tillegg har de stadig oftere blitt fremhevet som viktige inspirasjonskilder, f.eks. av elektropopere som Broadcast, Stereolab og Portishead.

 

Delia Derbyshire

Delia Derbyshire er i mine ører en av workshopens mest kreative. Samtidig har hun en underlig og herlig teft for melodier.

Den i sin tid banebrytende kombinasjonen av kommersielle melodilinjer og elektroniske lydeffekter kommer kanskje tydeligst til uttrykk i den fantastiske, og da mener jeg virkelig FANTASTISKE, Ziwzih Ziwzih OO-OO-OO (fra 1968). På en forskrudd måte er den fremdeles så forut for sin tid at jeg får frysninger hver gang jeg hører den. På samme måte som Kraftwerk kunne vært musikk for og av roboter, kunne Ziwzih vært lagd på en annen planet, av en menneskelignende rase med en litt, men bare litt, annerledes utviklingshistorie.

Andre Derbyshire-favoritter er albumet An Electric Storm (et samarbeidsprosjekt med gruppen White Noise, fra 1968), som tilørelatende kunne vært lagd av et elektropopband fra 00-tallet. Og Moogies Bloogies, som låter som om Syd Barrett har forvillet seg inn i feil studio, kneppet opp skjorten, strammet slipset og etterlatt seg en liten melodisk signatur / hyllest til lydteknikerne i BBC.

Ellers er Derbyshire kanskje mest kjent for kjenningsmelodien til tv-serien Doctor Who:

Da Derbyshire døde i 2003, ulykkelig og alkoholisert, ble det funnet 267 reel-to-reels på loftet hennes. For det meste upublisert materiale. Disse blir langsomt men sikkert restaurert, og gitt ut i små, men fantastiske drypp.

 

Roll over Vivaldi, dig these…

davidcain

The Seasons var et samarbeidsprosjekt mellom poetene Ronald Duncan, Derek Bowskill og David Cain (en av musikerne i Radiophonic Workshop). Albumet har 17 spor – ett for hver måned, ett for hver årstid, og ett for hele året – hvor noe som ligner dikt akkompagneres av lydeffekter/melodier som lager et lydbilde til den enkelte måned eller årstid.

En av mine favoritter er February – et lite mesterverk. Sært. Veldig sært. Men uforglemmelig om du virkelig våger å lytte. Og glem soundtracket til Haisommer og Psycho. Denne lyriske fremstilling av vinteren er det skumleste jeg har hørt! Sangen stenger deg likesom inne i vinteren som inni en av disse små kulene man kan riste slik at snølignende flak virvles opp. Som om du plutselig er en miniatyrisk Caprinodukke i en Kafkaesk barnefilm hvor det snør og snør.

Utrolig nok skulle prosjektet være et kunstpedagogisk prosjekt rettet mot barn. Men de kunne like gjerne vært i en art brut-antologi. Og da som terapeutiske verk av tvangsinnlagte.

 

Publisert under Eksperimentell, Elektronisk musikk, Filmmusikk, MusikkÉn kommentar

Ennio+Morricone+

Ukens filmmusikk – Ennio Morricone – Once upon a time in the west

Når det gjelder komponister av filmmusikk er det få som er så legendariske som Ennio Morricone.

Ennio Morricone – Once upon a time in the west (1969) Les mer

Publisert under Filmmusikk, MusikkIngen kommentarer

UKENS GRØSS : Goblin – Suspiria

UKENS GRØSS : Goblin – Suspiria

Goblin – Suspiria (1977)
Italiensk skrekkfilm fra 1970-årene er kanskje ikke det folk flest kjenner best til, men det ble laget en del av den typen og en viktig regissør var Dario Argento med bl.a. filmene “Profondo Rosso” (1975) og “Suspiria” (1977). Les mer

Publisert under Filmmusikk, Musikk, Progressiv rockIngen kommentarer


Heng på

@musikkfilmbibl