M&F-bloggen.no

Favorittplater 2012 :

Ty Segall- Twins
Dette er årets beste Ty Segall-plate! Den superproduktive Ty slenger ut et album bestående utelukkende av burde-vært-hits. Fengende potent fuzzy rock med passe stor respekt for rockehistorien, og med større Beatles- vibber enn noen gang. Sjekk  også ut Ty Segall Band «Slaughterhouse» fra 2012.

High On Fire- De Vermis Mysteriis

En fantastisk overraskelse! Selv om forrige plate «Snakes for the Divine» absolutt hadde sine øyeblikk var jeg skeptisk til fortsettelsen. Trioen høres nå mer massive ut enn noen gang og kommer med sin mest varierte plate så langt; fra bandets sedvanlige skitne Motorhead-metal til  vanvittig  dryge doomriff  i «Madness of an Architecht» som peker bakover til vokalist og gitarist Matt Pike sitt legendariske band Sleep. Noen av sangene er skremmende melodiske til High on Fire å være. Riffene er til å dø før, trommene treffer rett i magen, og de kommer til Folken 22. februar!

Ariel Pinks Haunted Grafitti- Mature Themes
Snålingen Ariel Pink serverer psykedelisk lo-fi i et absurd musialsk og tekstlig univers (sjekk ut «Schnitzel Boogie»). Noen av låtene er ubetalelig fengende, spesielt i tittelkuttet og «Only in My Dreams» som begge føles mjuke  i øregangene.  Med første gjennomlytting satt jeg med et stort spørsmålstegn i pannen. Jeg har ofte liten toleranse for kødderock og Ariel Pink ligger konstant på vippepunktet. Nå får jeg rett og slett ikke nok av denne plata, mens jeg går rundt og nynner «She’s a nympho at the discoteque. She’s a nympho and a lesbian, and yeah I’m also a nympho. She’s a nympho at the biblioteque…»

Om- Advaitic Songs
Begynte å bli litt lei duoen Om  med flere album som beveget seg i samme landskap med doomy bassganger og Al Cisneros messende vokal. Alltid fett, men alltid det samme. Bandets debutalbum het tross alt «Variations On a Theme», og var vel et frampeik.  Vel dette er jo intet unntak, men her klemmer de til med strykere, gjestevokalister og nydelige arrangementer som sikkert får strenge fans til å vri seg i pelsen og rope «sellout». Om har blitt vakkert! Ikke for vakkert heldigvis, det er fortsatt periodevis tungt og mørkt.  De har bare fått flere enn Cisneros 4 strenger å spille på.

Goat- World Music
I Sverige spytter de ut et retropsykedelisk band med slengbukser og 70-tallssveis hver uke. Goat er et av dem. Som mange av sine svenske kolleger er de gode til å skape en hype omkring seg selv. Goat er kanskje best her også.Ingen av de andre derimot har puttet så mye voodokraft, afrobeat og Mali-gitarer  i syremiksen sin. Det beste av alt er at det høres helt naturlig ut.

Mrs. Magician- Strange Heaven

Spilte denne halvt i hjel sommeren 2012. Mrs. Magicians debutplate er en slags garage pop versjon av The Shins (som ga ut en mildt sagt ujevn plate i år).  Det ene perlerefrenget etter det andre, passe skranglende vrengte gitarer med reverben på topp,  og masse la-la-la,ooh-ooh og ahh-ahh-koring.  Bittersøtt og steintøft. Noen plater må «vokse», mens andre sitter som et skudd med en gang. «Strange Heaven» gjør begge deler.

Andy Stott- Luxury Problems
Mørk og nydelig electronica. Gjestevokalisten med den fantastiske stemmen, Alison Skidmore, er visstnok Stotts tidligere pianolærerinne. Drømmende, suggerende og samtidig basstung klubbmusikk.

The Chromatics- Kill For Love

The Chromatics fikk en del oppmerksomhet for sitt bidrag til Drive-filmmusikken i fjor, og bandets 80-talls kjølige sound sklei rett inn i Nicholas Winding Refn sitt univers. Som i sitt forrige album «Night Drive» tilnærmer bandet dette som filmmusikk. Indie disco med analog synth for sene netter med new wave gitar rundt halsen. 17 sanger er muligens litt i overkant, men låtmaterialet er knallsterkt. Spar meg gjerne for et par spor med vocodervokal sammen med «»Eye of the Tiger»-gitar («These Streets Will Never Look the Same»), men resten står som en påle. Modig valg av åpningsspor også; cover av Neil Youngs «Into the Black».

Pye Corner Audio- Sleep Games

Jeg er nok i overkant svak for lyden av analoge synther som gir meg følelsen av John Carpenter og VHS. Instrumentalmusikk som, ut ifra teksten på innercoveret, virker som et post-apokalyptisk konseptalbum. Stemningsfull og deprimerende electronica å lytte til, mens du leter etter livstegn i tomme gater. Fett.

Dope Body- Natural History

Første gang jeg leste om bandet med det flatterende navnet oppga de referanser som Red Hot Chili Peppers og Rage Against the Machine. Ikke noe rart i det, det gjorde jo alle band… i 1994.  Og referansene stemte delvis: litt sånn punk-funk med groovy bassganger, men med en god dose undergrunnssnått. Sikkert en slager i 2012 på et fåtalls amerikanske studenthybler hvor kompisene kaller hverandre «dude» og hjemme hos meg. Innflytelsen av de nevnte bandene er imidlertid tonet ned på dette albumet, som leverer snodig bråkete kompetent 90-talls undergrunnsrock.

Hederlig omtale:

Kandodo- s/t
Umberto- «Night Has a Thousand Screams»
Gnod- «Chaudelande Volume 1″
Pop. 1280- «Horror»
Ufomammut- «Oro-Opus Primum»
Thee Oh Sees- «Putrifiers »
Van Halen- «Different Kind of Truth»
Peaking Lights-»Lucifer»
Liars- «WIXIW»
Motorpsycho- «The Death Defying Unicorn»
Horseback- «Half Blood»
Brian Jonestown Massacre- «Aufheben»

 2012 var et fantastisk år. Konsertene med Tom Petty, Leon Russell og Daniel Lanois gjorde sterkest inntrykk. Av de norske platene som kom ut dette året var det I Was A King fra Egersund med platen You love it here som var best.

Les mer

Rått og primitivt i mono! Tenk deg at du putter Roky Erikson, The Kingsmen, Hasil Adkins og Sonics i en blikkboks og rister hard og lenge før du slipper ned en mikrofon og spiller inn resultatet i mono. Da får du noe som kan ligne Dead Moon. Les mer

Bra plater fra 2011 som jeg har hørt etter at Gummibär og Taylor Swift fansen har gått til sengs her hjemme. Les mer

Det har kommet en haug med gode plater i 2011!   Personlig er det nok lenge siden jeg ikke har hatt noe metal på en årsbesteliste, men denslags blir uansett tungt oppveid av Musikk-og filmbibliotekets Jesper Heyn Olsen her på huset.  Fellesnevneren her er vanskelig, men San Fransisco kommer god ut av det.  Her er uansett en slags nesten, men ikke helt tilfeldig rangering av de 15 beste platene i 2011. :

15-Zond- s/t
Australske Zond har gitt ut en plate som kommer ut av høyttalerne og teppebomber med hissige dissonante Sonic Youth-gitarer og shoegaze vokal begravd dypt i miksen.  Litt juks å ta den med siden den kom ut her (dvs USA) i år, men ble opprinnelig gitt ut i 2010 down under.

14. Cliff Martinez- Drive (soundtrack)
Martinez har en lang fartstid som musiker, og spilte blant annet trommer på første albumet til Red Hot Chili Peppers (den gang de faktisk var et kult punkfunkband). De siste 10 årene har han imidlertid blitt brukt flittig som filmkomponist. De som har sett filmen (som jo er fantastisk) husker kanskje musikken: et nydelig ambient melodisk og klangrikt lydbilde, men med foruroligende mørke partier og mer enn nok motstand til unngå å bli døll chill-out.

13. Thee Oh Sees- Carrion Crawler/Dreams
San Fransisco-bandets andre fullengder i 2011! Sjansene for at Thee Oh Sees har gitt ut noe nytt krutt før du rekker å si «Chinese Democracy» er store. Nok en gang leverer bandet feit garage rock, denne gang i en overraskende jammende utgave.

12. Yuck- s/t
Å nei, det er 90-tallsrevival! Skepsisen var stor til debutalbumet fra det unge britiske bandet Yuck . Coveret oser Dinosaur Jr. Dette HØRES ut som Dinosaur Jr., eller vent litt her var det Sonic Youth, Weezer, Pavement og så videre og så videre. Referansene ligger smurt over hele plata. Med andre ord snakker vi 90-talls indierock, men heldigvis med fantastiske låter.  Litt ujevn i den forstand at et par låter kunne vært kuttet ut til en plate bestående av gode gamle 10 spor. Gi ungdommen Yuck før emo’en tar dem! Jeg elsker visst fremdeles 90-tallet.

11. Årabrot- Solar Anus

Kanonplate fra Årabrot! Her serverer de sin skitne støy og sludgeaktige rock innpakket i kortere låter enn tidligere album. Årets norske spark i baken!

10. Kurt Vile- Smoke Ring For My Halo
Kurt Vile (faktisk hans opprinnelige navn) finner formen med utsøkte slentrende låter og deilig sløv vokal. Man trenger ikke skrike for å bli hørt og denne fyren vippes aldri av pinnen. Like komfortabel med kassegitar i nydelige «On Tour» som i elektriske «Puppet to the Man». Sistnevnte ligner like mye på Thurston Moore/Sonic Youth som på Stones.

9. White Hills- H-P1
White Hills fra New York drar den enda et hakk lenger ut i universet enn på fjorårets briljante selvtitulerte album. Åpningskuttet «Conditions of Nothing»  er marerittaktig psykedelisk space rock, som en modernifisert utgave av gudfedrene Hawkwind. Selv om sistnevnte ligger som et tykt lag over White Hills sitt musikalske prosjekt er dette et variert album med alt fra krautrock, stampende Stooges punk og dronende rock. Tok litt tid å bli glad i, men med flere gjennomlyttinger er belønningen er stor.

8. Lykke Li- Wounded Rhymes
Svenske Lykke Li  står bak en av de mest distinkte inderlige poputgivelsene i 2011. Wounded Rhymes inneholder vemodige og drømmende popsanger. Lykke Li tapper elegant store deler av pophistorien, fra  60-talls girl group til electro.

7. Barn Owl- Lost in the Glare
Gitarduoen har hatt et fantastisk år, i hvert fall musikalsk, om ikke salgsmessig. I sakte doomtempo reiser de inn i ørkenen og noen ganger langt ut i atmosfæren med mørke komposisjoner, til tider melodiøst og grasiøst,  andre ganger med fuzzen trykket gjennom gulvet som i den dronende «The Darkest Night Since 1683″. Sjekk for all del også ut EP’en som kom tidligere i år, «Shadowland».

6. PJ Harvey- Let England Shake
Trenger ikke å si så mye om denne. Figuerer sikkert på 90% av alle årsbeste lister. Såvidt jeg husker kom plata i januar, noe som gjør at plater fort glemmes mot slutten av året. Det var ikke tilfelle med Let England Shake.

5.  Blasted Canyons- s/t
Fra samme by og på samme label som overnevnte Thee Oh Sees. Da snakker vi hovedsaklig om bråkete, fengende psykedelisk garagerock, selv om her rappes det fra store deler av fra rockens historie. De tre bandmedlemmene rullerer på instrumentene og  resultatet er blitt en utrolig dynamisk rockeplate. Gode riff, dype rungende keyboardpartier, håndklapping og bra låtitler (feks «The Artist Formely Known as Satan»). Kun utgitt på LP (finnes ikke på Spotify og kommer uten download-kode).

4. Thurston Moore- Demolished Thoughts
Snakk om 90-tallsikoner. Sonic Youth sin Thurston Moore ligger sjelden på latsiden. I dette tilfellet i en relativt tilgjengelig utgave med et akustisk album, men like fullt et rikt lydbilde takket være Becks produksjon og Moores 12- strengs gitar akkompagnert av strykere , harpe og mer.  »Illuminine» er drømmepop, «Circulation» er som en klassisk  Sonic Youth-rocker i akustisk format,   «Mina Loy» er bekmørke greier med hjemsøkende plystring og disharmoniske strykere. Moore kommer til å eldes med stil, selv om han fortsatt virker som en musikalsk moden indiekid.

3. True Widow- As High As The Highest Heavens And From The Center To The Circumference Of The Earth
Denne platen har stått fullstendig urørt i et par måneder på min anbefalt hylle på Musikk- og filmbiblioteket. Der kommer den til å bli stående til noen tar den med seg hjem.  Nå skriker ikke akkurat tittelen «lavterskel», men dette smaker ikke så pretensiøst som det lukter. Det er flere referanser som springer fram her. Mange peker i retning av slow core-band som Low. Vil også tippe at noen av bandmedlemmene spiser store mengder doom og sludge, men True Widow er langt fra metal. Både komposisjoner og den sterkt forvrengte bassen og gitaren hinter om store eksplosjoner, men det skjer aldri. True Widow har stålkontroll på det de driver med og når alt kommer til alt høres de først og fremst ut som  seg selv.

2. Implodes- Black Earth
Se på coveret og platetittelen. Dette er ikke noe partyplate, men dette er for min del en en av årets største overraskelser. Et styggvakkert mesterverk med utrolige låter, hvis du bare graver litt i lagene av forvrengte gitarer og lydeffekter, låter som ofte blir avløst av spor som nydelig dronende, nesten ambientaktige «Oxblood». Dette er første platen til Chicagobandet, og jeg kan ikke begripe hvordan de noengang vil toppe dette. Jeg tar ofte feil.

1. Mikal Cronin- s/t
Første gang jeg hørte denne luktet det topp 10 plassering lang vei. Etter å ha hørt den for 30. gang er jeg skråsikker. San Fransisco sin garage scene bobler over om dagen, men ingen utkonkurrerer Cronin sin debut med vanvittig catchy fuzzbefengte poplåter. Cronin beveger seg lenger vekk fra den bråkete garagerocken enn sine kompiser i Thee Oh Sees og Ty Segall med større vekt på harmonisk og solfylt fuzzpop. Like mye Beach Boys og Everly Brothers som Kinks og Stooges. Et album fritt for fyllstoff!

Platen som ville fått Charlie Manson til å gjøre i buksene.
Det er ikke en satandyrkende svartmetallgutt men en skrudd legende som spiller skikkelig rock’n roll. «Click Your Fingers Applauding the Play»

Les mer

«They are perfect mixtures of 1967 Rolling Stones and 50’s Sun label rockabilly sound spiked with a tinge of San Fransisco acid.»

Les mer

Dette er platen for dere som ønsker en påsketur lengre opp og ut enn både Sirdalen og Jotunheimen. Easter Everywhere med 13th Floor Elevators fra 1967 er et psykedelsisk mesterverk fra fem Texanere med Roky Erickson i spissen. Les mer