Arkiv | Garagerock

Olav har valgt sine favoritt plater fra 2015

Olav har valgt sine favoritt plater fra 2015

Jeg har plukket ut 30 plater som jeg har likt mer enn alle de andre jeg har lyttet til i 2015. Les mer

Publisert under Bluegrass, Country, Countryrock, Folkemusikk, Garagerock, Jazz, Musikk, Powerpop, Psykedelia, Punk, Singer-SongwriterIngen kommentarer

It’s been a good year for the music

It’s been a good year for the music

Årets plater var ikke dårligere enn noen av de andre platene som jeg har brukt tiden min på i 2014. Må selvfølgelig innrømme at årets utgivelser kanskje bare opptar ca. 10-15 % av musikken jeg har hørt på dette året, men har allikevel oppdaget mange plater jeg vil ta med meg videre. Les mer

Publisert under Bluegrass, Blues, Country, Countryrock, Garagerock, Gospel, Musikk, Pop, Powerpop, Psykedelia, Psykedelisk, Pubrock, Rock, Rockabilly, Singer-Songwriter, SoulIngen kommentarer

Nuggets II : original artyfacts from the british empire and beyond 1964-1969

Nuggets II : original artyfacts from the british empire and beyond 1964-1969

Denne gangen blir det mer musikk og mindre snakk. Les mer

Publisert under Garagerock, Musikk, Psykedelisk, Rock, UkategorisertIngen kommentarer

13th Floor Elevators – Easter Everywhere (1967)

13th Floor Elevators – Easter Everywhere (1967)

the-13th-floor-elevators-easter-everywhere-lpDette er platen for dere som ønsker en påsketur lengre opp og ut enn både Sirdalen og Jotunheimen. Easter Everywhere med 13th Floor Elevators fra 1967 er et psykedelsisk mesterverk fra fem Texanere med Roky Erickson i spissen. Les mer

Publisert under Garagerock, Musikk, Påske, Psykedelisk, UkategorisertIngen kommentarer

2013

2013

“Well, there’s nothing today coming out that worth’s anything. Kids are all brainwashed today listening to that electronic garbage.” – Joe Bussard Les mer

Publisert under Blues, Country, Garagerock, Musikk, Pop, Powerpop, Psykedelisk, Pubrock, Rock, Singer-Songwriter, Soul, WorldIngen kommentarer

Gi labb! Neida, dette er et bibliotek så du skal få uansett. En håndfull godbiter…

Wendy Flower – In the Attic (2013)

In the Attic kunne vært en moderne musikalsk tolkning av stemningen i Wuthering Heights (Emily Brönte). – Gotisk pop om det mørke, mystiske loftet – husets minst hjemlige rom, hvor litt av urfrykten likesom henger igjen, og hvor noe av mørket folder seg ut i en overnaturlig dimensjon.

Wendy er en av mange folkemusikere som ble gjenoppdagd på 00-tallet. Med søstera Bonnie ga hun ut albumet Genesis i 1969.

In the Attic er fra den ferske plata New (2013) og ble spilt inn med Broadcast (som virkelig kunne kunsten å lage hypermoderne tolkninger av tåklagte gater i London anno 1880 (hør: The Noise Made by People fra 2000)).

 

Angel Olsen – The Waiting (2013)

Å lytte til Angel Olsen minner om vinsmaking, og da gleden ved å erfare subtile nyanser. For Olsen kjenner til nyansenes hemmelige språk og avslører det med en uimotståelig, soltørket stemme (tørket og sprukket i villmarka, et betryggende godt stykke utenfor Nashville).

 

David Bowie – Sound and Vision (2013)

Vakker minimalistisk remix av Bowie-klassikeren Sound and Vision. Kun piano og Bowies stemme. Say no more.

 

Alan Vega – Jukebox Babe (1980)

De beste Elvisimitatorene flørter alltid med parodien samtidig som de er 110 % oppriktige. Ingen gjør dette bedre enn Alan Vega. Vega forsøker òg å modellere musikken etter Elvis´ leppekrøll som ved siden av Bob Dylans solbriller (anno 65-66) vel må være en av grunnsteinene i det nå misbrukte og utvannede begrepet kul (som i virkeligheten er en av populærmusikkens store oppfinnelser, og som på sitt ypperste virkenivå nesten tangerer religionenes mysterier). Den David Lynch-aktige kjærligheten til 50-tallet – som pumpes ut av et futuristisk Lou Reed-hjerte – har blant annet produsert klassikeren Suicide av Suicide (en av elektropopens uuttømmmelige inspirasjonskilder), men kommer mer ærlig og avkledd til uttrykk i Vegas´ solomateriale (som Jukebox Babe).

 

Eat Lights Become Lights – Modular living (2013)

Hypnotisk elektronika. Som sangen Neu! hørte om de hadde lyttet seg inn i fremtiden og hørt sin beste sang.

 

Velvet Underground – Sister Ray (1968)

Lou Reed er død, men Sister Ray er fremdeles lyden av fremtiden. Ved siden av Grateful Deads Dark Star (helst fra Live/Dead) og Captain Beefhearts Trout Mask Replica, er Sister Ray for meg at av rockhistoriens ubestridelige høydepunkt.

 

Connan Mockasin – It´s Choade my Dear (2011)

I et tidligere innlegg anbefalte jeg Mockasins remix av Still Life (en sang av The Horrors), som fikk en ellers kjedelig sang til å høres som Prince ruset på gelé. Soloalbumet er ikke fullt så funky, men minst like psykedelisk. Stemmen siver likesom ut fra en punktert drøm, som om han har revet ut stemmebåndet fra en 3Dprintet smurf, vevd det møysommelig sammen med sitt eget for så å synge så harmonisk og forsiktig at det ikke revner. Gitarstrengene er såpeglatte – smurt inn med de årgangsseige restene av Syd Barretts legendariske LSD-te… – og du må selvfølgelig slå opp i web-baserte slangordbøker for å forstå sangtekstene. Allikevel er de helt uforståelige når du endelig har surfet deg frem til en betydning.

Publisert under Garagerock, Musikk, Nyheter, Pop, Psykedelisk, Rock, Singer-SongwriterIngen kommentarer

Knask eller knep

Knask eller knep

Det er snart Halloween og jeg gleder meg til å skremme ungene som kommer på døra.  Jeg flytter høytalerene ut i gangen og skrur opp volumet så snart de viser seg. Les mer

Publisert under Garagerock, Halloween, Musikk, Psykedelisk, RockIngen kommentarer

Richman2

Jonathan Richman – rockens basset hound

Richman2Jonathan Richman – best kjent som frontfiguren i The Modern Lovers – ble en av punkens fedre, og indiemusikkens kanskje beste bestefar. Han hadde tilørelatende alltid nettopp ramlet ut av senga hvor han stadig helbredet en kronisk forkjølelse. Stemmen var til tider så tung at han likesom slepte den etter seg. Allikevel møtte han dagen og livet med en logrende glede og naiv hengivenhet som ligner hundens. Denne uvanlige kombinasjonen av melankoli og sprudlende livsglede minner meg om basset hounden. Med sitt bedrøvelige uttrykk har basseten tilsynelantede påtatt seg all verdens synder og lidelser. Men egentlig smiler den bare opp ned.

Richman ble en av rockens første myke menn. Langt i fra en fløtepus. Snarere Velvet Underground reinkarnert som tøffelhelt. Og dette i en tid hvor pompøse, navlebeskuende og mannssjåvinistiske band var i ferd med å ødelegge rocken for alltid. Gitarronking var for lengst blitt en egen industri, og gitarhalsen (som i det minste alltid hadde vært en fallos) var i ferd med å bli en ereksjon. Sanger fra 70-tallet var som regel bare dame-agn slengt ut i forkant av en turne. Men Richman ville det altså annerledes. Han erklærte stolt at han var streit (I´m Straight) og Romantiker med stor R – en modern lover… (hør Girlfriend).

Oh, that’s a G – I – R – L – F – R – E – N

That’s a girlfriend, baby

That’s something that I understand

sang han – antagelig som et svar på Aretha Franklins feministiske tolkning av Otis Reddings Respect:

R – E – S – P – E – C – T

Find out what it means to me

R – E – S – P – E – C – T

Take care… TCB

Den lune musikknerden fra Boston haddde funnet ut hva bokstavene betydde…

 Basset hounds in the lightby ~Ksuksa-Raykova

Jonathan Richman på biblioteket:

The Modern Lovers (debutplata til The Modern Lovers).

Ellers har vi diverse plater av Richman, med eller uten The Modern Lovers:

The Modern Lovers

Soloutgivelser

Publisert under Garagerock, Pop, RockIngen kommentarer

Heng på

@musikkfilmbibl