Arkiv | Psykedelisk

greenbaum

Spirit In The Sky – Norman Greenbaum

“It sounds as fresh today as when it was recorded”

Les mer

Publisert under Gospel, Musikk, Psykedelisk, Rock, Song StoryIngen kommentarer

Skjermbilde7

Pump Up the Volume – M/A/R/R/S

The huge success of ‘Pump Up The Volume’ opened a veritable Pandora’s Box with regard to sampling…these days, wholesale sampling is a recipe for financial disaster…

Les mer

Publisert under Elektronisk musikk, Musikk, Psykedelisk, Song StoryIngen kommentarer

Bowie_SpaceOdditySingle

Space Oddity – David Bowie

‘Ground control to Major Tom…’

Les mer

Publisert under Musikk, Progressiv rock, Psykedelisk, Rock, Song StoryIngen kommentarer

A Whiter Shade Of Pale – Procol Harum

A Whiter Shade Of Pale – Procol Harum

‘We skipped a light fandango…’ Les mer

Publisert under Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, RockIngen kommentarer

caselogicblogg

Sanger fra en øde øy

fiolinøyblogg

 

Du har strandet på en øde øy ; spiser kokosnøtter ; smiler kontaktsøkende til insekt, og forsøker å fange fisk med et spyd du selv har spikket. Så en dag får du øye på en svær kiste. Den er stappfull av batterier (+ et skattekart til en nedgravd CD-spiller). Og i samme øyeblikk som “spaden” av en halv kokosnøtt støter borti hard, sort plastikk, hører du en stemme fra oven som lover deg én CD – du kan selv velge hvilken…

 

Med på reisen

Mens jeg ryddet på loftet og plukket ut det beste fra 10 handleposer med CD’er, fant jeg en CD-mappe (av merket Case Logic). Før Spotify, smarttelefoner og nettbrett var denne museumsgjenstanden som en paktens ark. I forkant av en reise brukte jeg flere timer, gjerne fordelt over en uke med kritisk lytting, på å plukke ut hvilke CD’er som skulle få være med. Mappen har kun 24 plastlommer, så jeg måtte foreta et kresent men variert utvalg.

caselogicblogg

Musikknerdenes verste mareritt (og samtidig ultimate kjærlighetserklæring)

Vi som jobber på Sølvberget er til daglig omgitt av tusenvis av bøker og CD’er. Så jeg utfordret mine kolleger med musikknerdenes verste mareritt (og samtidig ultimate kjærlighetserklæring): Om du kun får ta med deg ett album til en øde øy – hvilket ville du valgt?

 

patrickhall

 

  • Øyvind Berekvam: On the Beach av Neil YoungOn the Beach er et mesterverk. En uendelig fascinerende utgivelse som ikke passer inn noe sted i Youngs katalog. Det ligger og vaker midt mellom den akustiske countryutgaven av canadieren og den aggressive gitarstøymakeren. Det er et album man aldri får helt taket på. [Les resten av omtalen på Berekvams blogg: Uendelig ensomt på stranda]

 

  • Åsmund Ådnøy: Jeg ville tatt med meg Jeff Buckleys Grace, selv om Hallelujah er utspilt og oppbrukt i all verdens filmer og talentkonkurranser. Enorm variasjon, Buckley er en fiks ferdig artist på denne plata samtidig som det låter ferskt og dristig. For ikke å bli lei av den, hører jeg den bare en gang i året nå for tida, og da ikke som bakgrunnsmusikk.

 

  • Magnus CappelenThe Jimi Hendrix Experience – Electric Ladyland (1968). Første skikkelige dobbeltalbumet jeg fikk (unnskyld Kiss, men Alive teller ikke). Fortsatt en bauta. Albumet har absolutt alt. Drømmende psykedelia som jeg antar er et must på en øde øy (feks 1983… A merman…). Den byr på det som fortsatt er den mest bad-ass gitaroppvisningen noensinne (Voodoo Child-slight return). Den har tidenes beste coversang (All Along the Watchtower). Den blåser originalen av banen. Passe mengder blues over hele linja. Og et par lette popsanger, som er dets svake punkt, men det trengs på en øde øy (Little Miss Strange). Så kommer tilleggspørsmålet: hvilken versjon jeg skal velge og med hvilket cover? Det fargerike fotoet av Jimi på scenen eller det han selv var flau over: med 19 nakne damer?

electric ladyland 2

 

  • Torbjørn Kristian Aarek:

 

  • Siri Oddfjell RisdalRadiohead med OK Computer. Den vakreste platen som finnes, og både sangene og platecoveret har så mange lag at det rekker som underholdning til et livslangt opphold på en øde øy.
  • Anne Kristin Nybø: Siri, den øya vil ikke være så øde som du tror – jeg er nemlig der med deg og nyter Radiohead… [redaktørens anmerkning.: litt juks dette Anne Kristin, men kanskje Torbjørn ved hjelp av sin sang klarer å lage en båt og ro deg over til Siri:]

 

  • Olav Nilsen: Jeg ville tatt med meg Blind Willie Johnsons Dark was the night (Cold was the Ground) en 78 plate fra 1927. Dette musikkstykket ble med på Voyagers Golden Record til verdensrommet i 1977 for å representere mangfoldet av liv på Jorda. Dark was the night ble valgt som det menneskelige uttrykket for ensomhet. Tror denne kunne fått meg i godt humør. For å balansere denne låten med noen andre tidløse sanger fra samme tidsperiode som ikke bare fokuserer på ensomhet ville jeg tatt med samlingen Anthology of American Folk Music som ble samlet og satt sammen av Harry Smith tidlig på 50-tallet. Rev. Sister Mary Nelsons låt Judgement kunne sikkert være noe å bryne seg på når jeg følte at det gikk mot det siste og det var tid for en liten oppsummering. [redaktørens anmerkning: strengt tatt litt juks dette Olav, men grunnet lang og tro tjeneste for musikken skal du få ta med deg to ting (altså én 78-plate og én antologi)]

 

  • Tor Ketil SolbergThe Cinematic OrchestraEvery day (2002). Fordi det er tankefullt komponert og utført, en overlegen og tilbakelent syntese av funk-groove, blues, soul og hip hop uttrykt på jazzspråk.

 

  • Marit Egaas: Jeg ville tatt med meg Fairytales med Radka Toneff. Et fantastisk lykketreff av en liveplate med Toneff og pianisten Steve Dobrogosz. Den kan jeg høre når jeg er lei meg og når jeg er glad, når jeg er trøtt og når jeg er opplagt. Radka sin stemme gjør bare underverker med låtene på denne plata. Utvalgt spor: The moon is a harsh mistress (helst når månen skinner over den øde øya).
  • Susanne BorgRadka Toneff har en stor plass i mitt hjerte. Må jeg velge ett album så blir det Fairytales medRadka Toneff (sang) og Steve Dobrogosz (flygel). Det albumet har jeg spilt om og om igjen, og det gjør noe med meg hver eneste gang.

 

  • Stig Beite Løken [lokal forfatter]: Det kommer selvsagt an på hva slags øde øy det er snakk om. Er det en forblåst øy, en tropisk øy, en arktisk øy, en øy dekket av palmer, snøfonner, steinansikter? Finnes det dyr på øya? Hester, kaniner eller sommerfugler? Egentlig spiller det ingen rolle. Jeg hadde tatt med den samme musikken om endestasjonen var Bouvetøya i Sørishavet eller Navassaøya i Det karibiske hav. Det står mellom The Queen is Dead (1986) av The Smiths, Script of the Bridge (1983) av The Chameleons, Power, Corruption and Lies (1983) av New Order, The Plateaux of Mirror (1980) av Brian Eno og Harold Budd,Unknown Pleasures (1979) eller Closer (1980) av Joy Division og The Head on the Door (1985) eller Disintegration(1989) av The CureÅtte album. Ganske mange flere enn ett. Jeg spiller av og til rollespill, av typen Dungeons & Dragons, og dermed har jeg ofte noen terninger liggende i sekken. Mens jeg skrev dette, lot jeg en åttesidet terning bestemme hvilket album som hadde blitt med i bagasjen til den øde øya. Terningen befalte: The Plateaux of Mirror. Dette er det andre albumet i Ambient-serien til Brian Eno som begynte med klassikeren Music for Airports (1978) og skiller seg fra de andre albumene jeg nominerte i den forstand at det ikke finnes trommer, sang, gitar, synther eller bass. Eno laget noen forsiktige lyder som komponist og pianospiller Harold Budd forholdt seg til da han improviserte pianostykker. Dette er musikk som gjerne kan kalles bakgrunnsmusikk, men det er likevel ikke av typen heismusikk eller muzak som du umiddelbart glemmer når musikken er over og som heller ikke gjør noe med deg når du lytter til den. Jeg brukte The Plateaux of Mirror som arbeidsmusikk da jeg skrev novellesamlingen Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd og tre år senere romanen Skogen i tapetet. Det er musikk som får meg til å visualisere landskap i skjæringspunktet mellom fantasi og hukommelse: Jeg forestiller meg et snøkledd skogbryn som jeg ikke kan vite stammer fra et sted jeg har vært, sett eller bare diktet opp. Hver gang jeg lytter, ser jeg nye landskap. Titlene på musikkstykkene er også visuelle: “Wind in Lonely Fences”, “Among Fields of Crystal”, “Above Chiangmai”, “An Arc of Doves”. Det geografiske premisset til denne anbefalingen (ta med deg et album til en øde øy) passer bra med omslaget til albumet som viser et geografisk terreng på et kart. Det er bare å lese Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky, sette på The Plateaux of Mirror og dra til alle de øde øyene du kan forestille deg.

 

  • Ebbe HelbergNeutral Milk HotelIn the Aeroplane Over the Sea. En plate du kan høre igjen og igjen, alltid oppdage noe nytt, gråte til, le til, danse til.

 

  • Anne Klovning: Soundtracket til filmen Dead Man av Jim Jarmush. Soundtracket har samme navn, men musikken er laget av Neil Young. Hans gitarspill skaper en utrolig finurlig stemning som veksler hårfint mellom fintfølende partier og den underliggende skyggen av det groteske som overtar i enkelte deler av både filmen selv og soundtracket. Men soundtracket har skapt sin helt egen vri og lydbilde som ikke finnes på filmen. Her er det en fremtredende bildur som skaper en rød tråd gjennom fortellingen eller reisen. Det høres ut som om indianeren og hovedpersonen kjører rundt i en bil, hvor de stopper enkelte steder for å utføre diverse oppdrag, for så å rømme av gårde etterfulgt i bilen igjen. Dette blir en lang og sammenhengende collage av filmreplikker med lydbilder fra bilen, opplesning av William Blakes dikt understreket av Neil Youngs stemningsfulle gitarspill. Fantastisk bra! [Les resten av omtalenmusikkbibliotekets blogg]

 

  • Elisabeth Dyvik: Hvis jeg virkelig bare kunne ta med ei plate?  Det er så mye tidløs jazz og så mye variert klassisk jeg aldri blir lei av å høre, men jeg tror likevel jeg ville plukket med meg Bob Dylans Blood on the Tracks.  Musikken er variert, tekstene både enkle og underfundige, og så fortelles det historier man kan spinne videre på eller bare synge med. Grunntonen er kanskje trist, men man blir vel litt ettertenksom på en øde øy, så det passere bra med ei plate som også rommer adskillelse og savn.

 

  • Eli Seim: Eg vel ei Cover-plate, litt for variasjonens skuld, men mest fordi eg fekk ei ny oppleving av Alf Prøysens tekstar då Med Blanke ark kom ut i 1994. Innpakka i forskjellige musikksjangrar, og til og med andre dialektar enn Hedmarksdialekten, oppdaga eg kor geniale dei er. Det er så tungt, så tungt når Reidar Larsen framfører Slibesteinsvalsen at ein blir nesten lamslått.  Heldigvis kjem stemninga seg når Mia og Froddien stemmer i med Husmannspolka.

 

  • Jesper Heyn OlsenInto the Grave med Grave er ikke bare det bedste dødsmetalalbum nogensinde lavet, det er undertegnedes absolutte yndlingsalbum gennem tiderne. Med den perfekte lyd, produktion og en endeløs række af fantastiske numre fra ende til anden er det et album man aldrig nogensinde bliver træt af at lytte til igen og igen. Der er fare for at åbningsnummeret “Deformed” vil være slidt af skiven et par uger efter ankomsten til øen. Er det lov at tage to eksemplarer af den med?

 

  • Bjørn Kjetil Fredriksen: The Stone Roses – The Stone Roses. Eneste plata jeg orker å høre på veldig ofte – og som jeg alltid blir oppstemt av. Samtidig er det viktig å være kul på en øde øy – både for å holde moralen oppe og for å komme godt overens med skumle dyr.

 

 

  • Siv-Merethe Søbye: Coverplate her og! Ennå eldre enn Eli sin. I 1985 kom Lost in the Stars: The Music of Kurt Weill og jeg elsker den. På grunn av Lou Reeds fantastiske tolkning av September Song, Marianne Faithfulls The Ballad of the Soldiers Wife og ikke minst Tom Waits’ What Keeps Mandkind Alive?

 

  • Christian N. Tønnessen: Kanskje et umulig valg før man faktisk er på øya. Men for meg står det mellomAstral Weeks av Van Morrison, Forever Changes av Love, Sketches of Spain av Miles Davis og Live/Dead av Grateful Dead. Astral Weeks og Sketches of Spain ville i lengden blitt emosjonelt utmattende. Og selv om melodiene på Forever Changes er fantastiske er det nettopp de jeg etter hvert hadde blitt lei av. Så det må nok bli Live/Dead av Grateful Dead. Grateful Dead er jo viden kjent for deres fantastiske evne til å improvisere. Og når de får det til, som på Live/Dead, skaper de et uhyre detaljert, variert og ordnet kaos jeg aldri blir lei av å lytte til. Det er lyrisk, oppløftende og utadvendt. Og som en softis dyppes det hele i et herlig popmusikalsk dryss. I tillegg rommer den alt fra den legendariske space-jam’en Dark Star, crowdpleaserenTurn On Your Lovelight, de iskalde støyeksperimentene i Feedback, og sist men ikke minst den nydelige hymnen/vuggevisen And We Bid You Goodnight.

 

  • Tone Larssen RogneLars Bremnes sin nye plate Himmel nok tel alle liker jeg veldig godt. Både melodi og tekst er slik at du finner noe nytt og spennende for hver gjennomlyttning. Sånn i utgangspunktet kunne jeg anbefalt både Lars, Ola og Kari Bremnes sitt univers til en øde øy.

 

  • May-Britt Bolle: Jeg ville blitt glad om Wish you were here av Pink Floyd hadde kommet fallende fra himmelen. Men jeg hadde blitt ekstra glad om Joseph Canteloubes Chants d’Auvergne med Bailero var den som kom dalende.

 

  • Ingunn ØvrebøMadrugada: Industrial Silence eller The Nightly Disease. Songane “A deadend mind” og “Vocal” er favorittar. Sivert Høyem sin stemme går det ikkje an å bli lei av.

 

  • Morten KeimVan MorrisonIt´s Too Late to Stop now… Tidenes beste livealbum. Van i storform og knall band.  De fleste låtene er definitive versjoner. «Celtic soul music» av ypperste klasse.

 

  • Helge Risvand: Det kommer litt an på hvor denne øde øya er – om det er øde øy ute i Byfjorden, litt nord for Ny-Ålesund eller en halvtimes båttur fra Tongatapu. Men er jeg lenge nok der, så vil jeg savne hjem. Så mens jeg venter på å bli hentet, så sitter jeg og hører på Gåte og «Jygri».

 

  • Karen Haugsgjerd Reme-Stigel: Kind of Blue av Miles Davis. Soloene til Miles, Coltrane med flere gjør ethvert gjenhør til en ny musikalsk eksplosjon! Heia Miles Davis!

 

 

 

CD’ene kan du selvfølgelig låne på musikkbiblioteket i Stavanger:

 

ødeøyutstilling

 

Desert Island Discs

Artikkelen er inspirert av BBC 4s radioprogram Desert Island Discs, som har vært på lufta siden 1942. Her er noen smakebiter:

 

royplomley2

 

Det er flere som har latt seg inspirere av dette konseptet. Blant annet Greil Marcus som redigerte boka Stranded: Rock and Roll for a Desert Island.

strandedgreilmarcus

Publisert under Blues, Eksperimentell, Filmmusikk, Folkemusikk, Jazz, Klassisk, Metal, Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, Rock, Singer-SongwriterIngen kommentarer

ShinJoongHyun12

Filmen Tarantino ennå ikke har lagd

ShinJoongHyun12

 

I en drøm åpnet jeg hodet til Quentin Tarantino. Snek meg inn. Og hacket hjernen for å få ham til å finne Shin Joong Hyuns The Man Who Must Leave.

 

En drøm

Da jeg åpnet øynene kjente jeg at øyehulene var for små.

Jeg hadde en iPad i fanget, og i den blanke skjermen så jeg speilbildet av et ansikt. Det stirret intenst tilbake mellom fingrene som hoppet klossete frem og tilbake på tastaturet – som om jeg sendte viljekraft helt ned i fingertuppene til de langsomt men sikkert skrev:

the man who must leave

Langefingeren og pekefingeren på høyre hånd dannet en spisepinne rundt pekefingeren på venstre. Og da huden kom helt inntil bokstavene hørte jeg dette:

 

Etter 7 minutt og 45 sekund tok noe kontroll over leppene og “Oh, motherfucka! That’s the fucking song, man! That’s the goddamn motherfucking song, fuckers!”

Leppene bølget seg entusiastisk rundt kraftuttrykkene som nesten dro meg ut av hodet. Men jeg hadde fremdeles kontroll over en av tankeleppene som sendte ut et langt, luftig spørsmålstegn, og så et “Kem e du?”, “Kem e eg?”. “Me? Are you talking to me? I’m Quentin fucking Tarantino. Who the fuck are you? And what the FUCK are you doing in my b-fucking-ody?!” Det siste kraftuttrykket ble skutt ut av munnen som et prosjektil, og som en tolkning av ordene vi hadde knotet frem på skjermen ble jeg blåst ut av de trange øyehulene, og åpnet lokkene over mine egne.

Jeg våknet.

 

Filmen Tarantino ennå ikke har lagd

I drømmen hadde jeg altså åpnet hodet til Tarantino. Sneket meg inn. Og hacket hjernen for å få ham til å finne Shin Joong Hyuns The Man Who Must Leave. Kvelden før drømmen, da jeg hørte sangen for første gang, hadde jeg nemlig vært besatt av tanken på at dette er den perfekte sangen til en av filmene han ennå ikke har lagd. Han kunne til og med stjålet tittelen. Og sangen er så episk at man aner konturene av filmen. For i Tarantinos filmer er likesom musikken en integrert del av livet som presenteres.

One of the things I do when I’m starting a movie, when I’m writing a movie or when I have an idea for a film is, I go through my record collection and just start playing songs, trying to find the personality of the movie, find the spirit of the movie. Then, “BOOM!”, eventually I’ll hit one, two or three songs, or one song in particular. – Quentin Tarantino

 

Den mørke, psykedeliske introen er som skapt til råskapen i Tarantinos filmer. Men så, etter 1 minutt og 42 sekund begynner ting å roe seg. Og ved 2.09 tar sangen en overraskende vending som er akkurat så cheezy at osten ville smeltet til den svette miksen av humor og reinspikka kulhet som bare Tarantino klarer å mane frem.

 

 

Så om du leser denne artikkelen, og kjenner Quentin Tarantino, må du tipse ham om Shin Joong Hyun og The Man Who Must Leave.

 

PS:

Litt info om Shin Joong Hyun:

Hyun ble født i Seoul i Sør-Korea i 1938. Han var en fremragende gitarist. Og som låtskriver og produsent var han en av de viktigste aktørene innen utviklingen av Sør-Koreansk pop og rock på 60- og 70-tallet. Etter Koreakrigen, på midten av 50-tallet, startet Hyun karrieren med å spille for stasjonerte amerikanske soldater. Stilen hans ble derfor påvirket av amerikansk pop og rock.

Les mer på Wikipedia eller Light in the Attic (som har gitt ut antologien Beautiful Rivers and Mountains: The Psychedelic Rock Sound of South Korea’s Shin Joong Hyun 1958-74)

Publisert under Film, Filmmusikk, Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, RockIngen kommentarer

This one goes out to Aslan

This one goes out to Aslan

Med hits som Get It On, Children of the Revolution, Metal Guru og 20th Century Boy, ble T. Rex et av Storbritannias mest populære band på 70-tallet. Men før T. Rex ble T. Rex var de Tyrannosaurus Rex. Ett fett, vil du kanskje si. Men om man ser bort fra Marc Bolans svært karakteristiske stemme låter de to Rex’ene som ganske forskjellige band. 

Les mer

Publisert under Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, UkategorisertIngen kommentarer

Connan-Mockasin

Moderne psykedelia fra New Zealand

 Connan-Mockasin

 

Dersom menn kunne fått barn – med hverandre – og bli befruktet av 2 menn samtidig, ville Connan Mockasin trolig vært sønnen til Brian Wilson, Syd Barrett og Prince. Kanskje et av tidenes mest usannsynlige kjærlighetstriangler? Men Connan Mockasin er noe av det mest interessante innen samtidig psykedelia.

 

Psykedelia og komikk. Eller: f.eks. Prince rusa på gelé

Det første jeg la merke til da jeg hørte Connan Mockasin var den mildt sagt underlige vokalen. Stemmen siver likesom ut fra en punktert drøm, fra et stemmebånd som er som revet ut fra en smurf og sydd møysommelig inn i halsen til et menneske som forsøker å synge så harmonisk og forsiktig at det ikke revner.

Og så dette rare navnet. Connan Mockasin… Som, dersom du har hørt om Conan the barbarian, garantert maner frem et bilde av nettopp nevnte – kanskje til og med Arnold Schwarzenegger – med mokkasiner?

Og det er jo et bilde som er vanskelig å få ut av hodet. Inntil du ser dette

connan mockasin subway

som er Connan Mockasin. Eller Connan Tant Hosford, som han egentlig heter. Connan er en musiker fra New Zealand som på 00- og 10-tallet har lekt seg med en rekke sjangere (soul, funk, surfmusikk, indie). Men han opererer alltid med 2 hovedingredienser: psykedelia og komikk (kanskje ikke så overraskende, tatt bildet i betraktning). Og dette gjelder enten det er hans eget materiale eller remixer av andres – som remixen av Still Life (en sang av The Horrors). Da jeg hørte den på radioen trodde jeg det var en obskur og smågenial Princelåt. For det hele låter utrolig nok som Prince rusa på gelé (i en verden der det faktisk er mulig å bli rusa på gelé).

 

Caramel (fra 2013) kan høres som en nedtonet videreføring av denne funky soulgeleen. “I liked the idea of making a record called Caramel. Then I made the whole record around what I thought a record called Caramel would sound like.” En enkel, men fantastisk idé om man har fantasi nok til å gjennomføre det. Og fantasi er åpenbart ikke en mangelvare hos Connan. Her er “hiten” fra Caramel:

 

Lo fi-psykedelia på et surfebrett

Caramel var et bra album, men litt for mye konsept og sukker i karamellen, for min smak. Min favoritt er Forever Dolphin Love fra 2011. Det er ikke like funky. Men tenk deg Third Stone From the Sun av Jimi Hendrix, dyppet i bølgene under surfebrett, og hengt til tørk i lyden av Radiohead, Sung Tongs (Animal Collective) og Piper at the Gates of Dawn (Pink Floyd).

Noe av det mest interessante i musikken til Hendrix eller Miles Davis – som er 2 av populærmusikkens mest kreative og tekniske perfeksjonister – oppstår når de pusher grensene så langt at de i et øyeblikk mister kontroll over instrumentet. Det som så skjer er at de enten slenger ut en lasso mot de ville lydene. Eller lar seg inspirere av de få sekundene av lydlig kaos, og spiller videre på det som helt uventet oppstod og som i utgangspunktet var en “feil”. Mockasin er langt mindre teknisk enn Hendrix og Davis, men han er heller ikke like interessert i teknisk briljanse. Noe av det herligste med Connan er når han spiller på så såpeglatt strenger at han enten sklir av gitaren med et hvin, skøyter elegant og drømmende på en speilblank elv, eller balanserer som klovnen som må vikariere for den sykemeldte trapesartisten.

 

Når det gjelder sangtekstene må man ofte slå opp i web-baserte slangordbøker for å forstå de. Allikevel er de helt uforståelige når du endelig har surfet deg frem til en betydning. De har samme tendens til å overraske som de utenomjordiske tekstene til Incredible String Band eller tidlig T. Rex (da de egentlig het Tyrannosaurus Rex). (Utrolig nok) var de to sistnevnte oppriktige. Connan er barn av en annen tid. Allikevel er han ikke distansert til musikken, som f.eks. Frank Zappa (som vel må være en av populærmusikkens første og største postmodernister?). Men, som Captain Beefheart, har han gjerne en humoristisk og/eller ironisk innstilling til det psykedeliske, samtidig som man kan føle en personlig varme og oppriktighet i uttrykket.

 

Publisert under Musikk, PsykedeliskIngen kommentarer

Heng på

@musikkfilmbibl