troggs

Wild Thing – The Troggs

According to Reg Presley, both ‘Wild Thing’ and ‘With A Girl Like You’, were taped in around 45 minutes…

Les mer

Publisert under Garagerock, Hard Rock, Musikk, Punk, Rock, Song StoryIngen kommentarer

clash

Should I Stay Or Should I Go – The Clash

“It would be nice to turn on the radio and hear something that didn’t make you feel like smashing up the kitchen and strangling the cat.” – Joe Strummer

Les mer

Publisert under Musikk, Punk, Rock, Song StoryIngen kommentarer

Olav har valgt sine favoritt plater fra 2015

Olav har valgt sine favoritt plater fra 2015

Jeg har plukket ut 30 plater som jeg har likt mer enn alle de andre jeg har lyttet til i 2015. Les mer

Publisert under Bluegrass, Country, Countryrock, Folkemusikk, Garagerock, Jazz, Musikk, Powerpop, Psykedelia, Punk, Singer-SongwriterIngen kommentarer

zappamedforeldre

Hvilken musiker ville du helst møtt?

zappamedforeldre

 

Hvilken musiker ville du helst møtt? Og for hvor lenge? Et minutt, en time, et år, et helt liv? Eller kanskje i et liv etter døden? Hvor? I en heis, rundt et middagsbord, på fjelltur, i himmelen, i helvete, på interrail eller globetrotting? Og hva ville dere gjort? Jeg har spurt mine kolleger på Sølvberget. 

 

Starstruck. Øyekontakt med Robert Plant (på Kastrup)

Hver tredje måned var minst 10 sider av musikkbladet Mojo – datidens meningshetsblad – reservert til denne gruppen [Led Zeppelin]. Så her gikk jeg ikke bare forbi en eldre mann med falmet prinsessehår, men en halvgud eller en fallen engel.

 

Det var i shoppinghallen på Kastrup jeg møtte blikket tilRobert Plant (fra Led Zeppelin). Jeg gikk på videregående, og var vel egentlig ikke Led Zeppelin-fan, men musikk hadde erstattet tomrommet som ble igjen da jeg forlot barnetroen. Samtidig visste jeg at Led Zeppelin var en av de store. Hver tredje måned var minst 10 sider av musikkbladet Mojo – datidens meningshetsblad – reservert til denne gruppen. Så her gikk jeg ikke bare forbi en eldre mann med falmet prinsessehår, men en halvgud eller en fallen engel. Og jeg så at han så at jeg så på ham, og at jeg hadde en gitar på ryggen, noe som lurte frem et lite smil i den ene munnviken idet han flyttet øynene fra gitaren tilbake til mine.

Mennesket bak musikken

I dag, 15 år etter, er det i større grad selve musikken som har tatt gudenes plass. Men fremdeles er det noe spesielt ved å se bilder av musikere (og da særlig de med stjernestatus) som gjør vanlige ting.

jimihendrixcooking

Mac DeMarco er vel heller et unntak enn representant for en tendens når han på sin nyeste plate inviterer “fans til å komme og besøke han og ta en kopp kaffe i hans nye hus et stykke utenfor New York.” (NRK)

 

Det er litt som å tenke på at Jesus òg gikk på do. For av alle kunstarter er kanskje musikken den mest mystiske. Samtidig henvender den seg ofte direkte til hjertet – både til følelsene og til kroppens rytmesans (som vel kan føres tilbake til hjertet?). Og naturligvis knytter vi denne mystiske men samtidig inviterende musikken til mennesket som har lagd den og som vi bare har sett i unaturlige, eller i det minste lite hverdagslige settinger: på platecovere, i albumhefter, i musikkblader, på TV eller konsert. Noen vil kanskje si at vi har kommet nærmere musikerne ved hjelp av sosiale medier. Men det er vel sjelden en Facebook- eller Instagramprofil nærmer seg det Knausgårdske. Snarere tvert imot. Mac DeMarcoer vel heller et unntak enn representant for en tendens når han på sin nyeste plate inviterer “fans til å komme og besøke han og ta en kopp kaffe i hans nye hus et stykke utenfor New York.” (NRK)

nickdraketable

Men absurd nok føler jeg allikevel at jeg kjenner en musiker som Nick Drake, selv om han døde 9 år før jeg ble født, og nesten ingen virkelig kjente ham da han levde. For i 3, 4 år var platene hans som et tempel, hvor jeg nesten ble ett med musikken. Men hvem var mennesketbak denne musikken? Ville jeg truffet ham i virkeligheten? Eller holder det å lytte til Five Leaves LeftBryter Layter og Pink Moon nok en gang?

 

 

Men absurd nok føler jeg allikevel at jeg kjenner en musiker som Nick Drake, selv om han døde 9 år før jeg ble født, og nesten ingen virkelig kjente ham da han levde. For i 3, 4 år var platene hans som et tempel, hvor jeg nesten ble ett med musikken. Men hvem var mennesket bak denne musikken? Ville jeg truffet ham i virkeligheten? Eller holder det å lytte til Five Leaves Left,Bryter Layter og Pink Moon nok en gang?

Jeg har spurt mine kolleger på Sølvberget hvilken musiker de helst ville møtt. Og for hvor lenge? Et minutt, en time, et år, et helt liv? Eller kanskje i et liv etter døden? Og hvor? I en heis, rundt et middagsbord, på fjelltur, i himmelen, i helvete, på interrail eller globetrotting? Og hva ville dere gjort?

 

Åsmund Ådnøy

Jeg kunne tenkt meg en lang høst sammen med Mike Scott (The Waterboys) på et gods i Irland eller Skottland. En del whiskey, men samtidig joggeturer hver dag for å skjerpe sansene (jeg tviler på om Mike blir med på det, han ser ganskje skjør ut. Men jeg trenger jo en del Åsmund-tid, så det gjør ingenting.). – Åsmund

 

Jeg kunne tenkt meg en lang høst sammen med Mike Scott (The Waterboys) på et gods i Irland eller Skottland. En del whiskey, men samtidig joggeturerhver dag for å skjerpe sansene (jeg tviler på om Mike blir med på det, han ser ganskje skjør ut. Men jeg trenger jo en del Åsmund-tid, så det gjør ingenting.).

mikescott

Mike hadde fåttden gamle Waterboys-gjengen på besøk et par dager, og vi kunne kranglet lett om «Old England» eller «Don’t bang the drum» er den beste sangen fra «This is the sea». Alle bandmedlemmene hadde nikket interessert til mine vitnesbyrd om hvordan den hemningsløse musikken traff meg midt i det gråe norske sosialdemokratiet tidlig på 90-tallet.

Bråkebøtte Karl Wallinger hadde selvsagt også dukket opp, stemningen hadde blitt litt anspent, men snart hadde vi blitt mer opptatt med å spille bordtennis i en av godsets enorme haller, samtidig som Mike disket opp med helstekt og selvfisket ørret fra den hemmelige, men særdeles fiskerike elven som renner rett bak godset.

På rolige dager hadde jeg lest verdenslitteratur (i dype Chesterfield-stoler) og lest litteraturbilagene fra samtlige britiske fullformataviser. Gode dager.

 

Annamaria Gutierrez

«Running up that hill» het låta. Ordene var på engelsk og de skjønte jeg ikke. Jeg skjønte hverken teksten eller symbolikken i den hypnotiserende videoen. I den tid visste jeg ingenting om moderne dans eller samtidskunst. Og jeg hadde heller ikke følt på hva kjærlighet og lengsel var. Jeg bare prøvde å skjønne hvorfor denne flotte damen er så trist og sint samtidig.– Annamaria

 

Jeg husker den første gangen jeg så Kate. Kate Bush. Den flotte damen med det høye håret. Hun hadde litt mye sminke på, syntes jeg. Men så var jeg kun syv år, og i Budapest i 1985 (da låten kom ut), var det regnet som meget frivolt å sminke seg med lilla øyeskygge. Jeg ble usikker på om det var hun som egentlig sang. Hun beveget jo ikke leppene. Den flotte damen i TV-boksen danset bare. Jeg så videoklippet på svart-hvittskjerm for første gang. Hun damen danset rart, syntes jeg, og så var hun så trist. Så veldig, veldig trist.

katebush

Running up that hill het låta. Ordene var på engelsk og de skjønte jeg ikke. Jeg skjønte hverken teksten eller symbolikken i den hypnotiserende videoen. I den tid visste jeg ingenting om moderne dans eller samtidskunst. Og jeg hadde heller ikke følt på hva kjærlighet og lengsel var. Jeg bare prøvde å skjønne hvorfor denne flotte damen er så trist og sint samtidig. 

Og så lurte jeg på om mannen i videoen har slått henne. Det å slå en dame var helt normalt. I mitt nabolag i hvert fall. Det kunne jeg relatere til. Det at menn slår damer av og til, det kunne jeg skjønne, tross min ung alder. Kate i videoen prøvde å rømme fra ham. Ergo: han var stygg med henne. Eller? Hun var jo så trist. Sangen var så trist … Jeg husker akkurat den første gangen jeg så Kate. Kate Bush.

Denne sangen har fulgt meg i tretti år nå. Jeg har vokst opp og forlatt min hjemby. Mitt nabolag. Denne sangen kan jeg teksten på nå. Utenat. På engelsk. Og nå skjønner jeg hva hvert ord betyr. Jeg har hørt mange versjoner av denne sangen. Den beste coveret har jeg hørt av Placebo. Likevel. Ingen er som Kate. Kate Bush. Jeg blir aldri lei av denne sangen. Running up that hill. Hver gang jeg hører på den, hører jeg noe nytt i sangen. Jeg hører hvordan hennes tekst er relevant for likestillingskampen, for samlivsterapeuter, for individualister, for ungdommer som blir mobbet i skolen, for trøtte småbarnsmødre og for ledere med tungt ansvar. Sangen er tidløs og har en universell betydning. For alle. Den sangen vil ikke gå ut av moten. Den sangen er like sår i dag. Tretti år etter.

Det lages ikke popvideoer lenger, slik de laget dem i 80-tallet: naivt og intellektuelt. Med lavt budsjett og høyt kunstnerisk innhold. Med lidenskap i blikket, slik som Kate har. Med kvinnelig lidenskap, styrke og begjær. Kate viser fram hva hennes kropp kan, ikke hvordan den ser ut. Hun er grasiøs som en gudinne. Hun er subject, not object of desire.

Kunne jeg plukket ut én artist å tilbringe tid sammen med, og bestemme hva vi skulle ha gjort sammen, så ville jeg så gjerne lært å danse slik som Kate! Jeg ville så gjerne lært meg (ikke bare) koreografien, men også alle de små bevegelsene. Hvordan hun truten leppene hennes, hvordan hun står rakrygget og hvordan hun tør å vise fram sin egen skjørhet. Jeg ville danse med Kate Bush. Som Kate Bush.

“And if I only could,
I’d make a deal with God,
And I’d get him to swap our places,
Be running up that road,
Be running up that hill,
With no problems.»

Yngve Bergersen Anda

Det hadde vært utrolig spennende å vite hvordan det var å være popstjerne i en tid hvor den eneste måten å spre musikken var å skrive ned X antall kopier av komposisjonene for hånd, hive seg på nærmeste oksekjerre, håpe man kom levende frem til neste by, og at det fantes musikere i den byen som kunne lese noter og at folk gadd å høre på mellom kopperepidemier, heksebrenninger, og andre av datidens sysler som ofte bare handlet om å overleve dagen. Ganske ufattelig i vår tid hvor til og med MySpace begynner å bli avleggs… – Yngve

 

Jeg ville gjerne ha møtt Guillaume de Machaut. Ikke fordi jeg er noen spesielt stor fan av hverken middelaldermusikk generelt eller hans musikk spesielt (de sjeldne gangene jeg hører på det synes jeg det er flott, for all del), men fordi jeg synes det hadde vært utrolig spennende å møte noen som nærmest var popstjerne på 1300-tallet. Tenk på det – han komponerte ikke bare lenge før dagens massemedier var i nærheten av å være påtenkte, han komponerte før trykkerikunsten i det hele tatt var oppfunnet!

machaut

Han var en kjent, respektert komponist i en samtid hvor notekunsten var primitiv og skrevet for hånd. Han skrev både religiøs og sekulær musikk. Han skrev over 400 sangtekster og dikt, om alt fra tekkelig kjærlighet til desperasjon. Han viste en stor selvforståelse for sin rolle som komponist og poet, og mestret balansen mellom å lage musikk etter oppdragsgivernes kriterier og å samtidig være nyskapende – over 400 år før Mozart!

Det hadde vært utrolig spennende å vite hvordan det var å være popstjerne i en tid hvor den eneste måten å spre musikken var å skrive ned X antall kopier av komposisjonene for hånd, hive seg på nærmeste oksekjerre, håpe man kom levende frem til neste by, og at det fantes musikere i den byen som kunne lese noter og at folk gadd å høre på mellom kopperepidemier, heksebrenninger, og andre av datidens sysler som ofte bare handlet om å overleve dagen. Ganske ufattelig i vår tid hvor til og med MySpace begynner å bli avleggs…

 

Siri Odfjell Risdal

Jeg har ikke spesielt lyst å bli sittende fast i en heis, men hvis det først skulle skje, hadde det ikke gjort noe om Nick Cave tilfeldigvis tok den samme heisen. – Siri Odfjell Risdal

 

Jeg har ikke spesielt lyst å bli sittende fast i en heis, men hvis det først skulle skje, hadde det ikke gjort noe om Nick Cave tilfeldigvis tok den samme heisen. Kanskje ville jeg besvimt litt av skrekk med en gang, Cave ser jo mildt sagt litt småskummel ut, men så skulle jeg våknet til den mørke basstemmen hans som nynnet på We Real Cool. Deretter skulle vi ha pratet omkrig, fred, religion og politikk og sånn, helt til heisen begynte å gå igjen. Og så skulle han selvfølgelig dedikert sitt neste album til the girl in the elevator. Det hadde vært noe.[Red.anm.: I tillegg til en haug med bøker, musikk og filmer om og av Nick Cave, har vi fått den relativt ferske20,000 Days on Earth (2014) – en slags kunstnerisk dokumentar om Nick Cave, som absolutt kan anbefales]

nickcaveheis

 

Marit Egaas

Dama er bare helt rå, både musikken, livet og litteraturen. Hun har skrevet en av de beste musikerbiografier noensinne, Just Kids. Og snart kommer oppfølgeren, som sikkert holder samme klasse, for denne dama har en enestående stayerevne. – Marit

 

For meg er det ingen tvil. Jeg skulle gjerne møtt Patti Smith, helst på Chelsea Hotel i New York.Dama er bare helt rå, både musikken, livet og litteraturen.

Hun har skrevet en av de beste musikerbiografier noensinne, Just Kids. Og snart kommer oppfølgeren,som sikkert holder samme klasse, for denne dama har en enestående stayerevne.

Favorittlåt: Vanskelig å velge, men det må bli Gloria.

Olav Nilsen

Hun hadde sikkert syntes det var interessant det vi holder på med på Sølvberget, slik at jeg lett kunne overtale henne til å komme til Stavanger for å ha bokprat om Rimbaud. – Olav

 

En ekte rock ‘n roll nigger. Som sjefen Marit ville jeg også ha valgt Patti Smith. Jeg har egentlig ingen store ønsker om å treffe kjente og hyllede musikere, men en samtale med Patti Smith ville sikkert både vært interessant og hyggelig.Jeg har spist lunch med hennes gitarist og samarbeidspartner gjennom mange år Lenny Kaye, dette kunne være en icebreaker. Likeså det at jeg er en stor fan av hennes avdøde ektemann Fred “Sonic” Smith – gitarist i MC5. Tror ellers ikke hun er så opptatt av seg selv så vi hadde sikkert snakket mest om politikk og andre outsider-kunstnere som vi begge beundrer.

Hun hadde sikkert syntes det var interessant det vi holder på med på Sølvberget, slik at jeg lett kunne overtale henne til å komme til Stavanger for å ha bokprat om Rimbaud. Hennes autograf har jeg allerede i boken Just Kids, så det var det heller ikke nødvendig å spørre om.

For deg som ikke har lest Just Kids så er det bare å begynne, det er en av de beste biografiene som finnes.

pattismithrimbaud

 

Øyvind Berekvam

Jeg er klar over at mange ville valgt en av de mange legendene som for lengst har reist opp for å være med på den store konserten i himmelen, men jeg velger Macca. (…) Det slår meg at de gjenlevende rockelegendene ikke kommer til å bli virkelig verdsatt før de tar kvelden. For Paul McCartneys del er det fryktelig urettferdig. Maccas karriere kommer dessverre ikke til å bli tatt på alvor før han møter John og George i rockehimmelen. – Øyvind

 

Dersom jeg kunne velge å tilbringe litt tid sammen med én artist, musiker eller komponist – levende eller død – ville jeg utvilsomt valgt Paul McCartney. Jeg er klar over at mange ville valgt en av de mange legendene som for lengst har reist opp for å være med på den store konserten i himmelen, men jeg velger Macca.Fascinasjonen for døde helter er blant de mer morbide trekkene ved musikkjournalistikken. Var Lennons død mer opprivende enn Cobains? Var egentlig Hendrix over toppen? Kunne Freddie Mercury ha nådd gamle høyder dersom han hadde fått leve? Hvordan ville verden sett ut dersom Buddy Holly og Elvis hadde levd 20 år til? Kunne The Who og Led Zeppelin blitt viktige skapende band igjen dersom ikke trommeslagerne deres hadde drukket seg ihjel?

maccagrill

Som alle vet er det å ta kvelden for godt det beste karrieresteget rockemusikere kan ta. Kritiske røster forstummer og historien om disse, ofte narkomane eller alkoholiserte, tragiske skjebnene blir glorifisert på en måte som ikke tjener noen. Det slår meg at de gjenlevende rockelegendene ikke kommer til å bli virkelig verdsatt før de tar kvelden. For Paul McCartneys del er det fryktelig urettferdig. Maccas karriere kommer dessverre ikke til å bli tatt på alvor før han møter John og George i rockehimmelen.

Et knippe påminnelser: Det var McCartney som begynte å eksperimentere med tape loops. Det var han som var hovedarkitekten bak den revolusjonerende galskapen Beatles og George Martin drev med i studio. Det var McCartney som var single jentefut, kreativ og søkende i London på midten av 60-tallet. Lennon var opptatt med kone og barn langt utenfor byen og hadde ikke pulsen på hva som skjedde på samme måte som kompisen. Det var McCartney som var den fremste instrumentalisten – mannen som kunne spille «alt». Det var McCartney som var arkitekten bak «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band.» Lydeffektene på Tomorrow never knows? – McCartneys verk.

Elvis Costello oppsummerte det egentlig greit: Was it a millionaire who said «imagine no possessions«? Misforstå meg rett: Jeg elsker John Lennon. Jeg elsker en lang rekke av sangene hans, rockestemmen, humoren og temperamentet (Because er min Beatles-favoritt). Men det må likevel gå an å stille spørsmål ved bildet som har blitt tegnet av ham etter hans død. Det må ha smertet McCartney mer enn noen aner å se at kameratens musikalske arv ble helliggjort mens mye av det han selv gjorde ble avfeid som lettvint og innholdsløst. Men det er som kjent vanskelig å argumentere mot døde rockestjerner. Som det så treffende ble beskrevet i McCartney-biografien «Many years from now:» «any attempt at an objective assessment of John Lennon’s role in The Beatles inevitably becomes iconoclastic. He has become St John, a role which would both amuse him and horrify him.»

Hva ville jeg snakket med Macca om? Kanskje han kunne vist meg hvordan man egentlig spiller fingerspillet på Blackbird? Eller kanskje hørt om hva som var hemmeligheten bak basslyden på Sun King? Hvem ville ikke hatt lyst til å møte det største popgeniet verden har sett siden Mozart? Bare tenk om noen få promiller av geniet hadde smittet over? – Øyvind

 

Jeg har etter hvert som jeg har blitt relativt gammel (McCartney var midt i tyveårene da Sgt. Pepper kom ut…)  innsett at jeg er en virkelig sucker for gode popsanger. Når det gjelder gode popsanger er det ingen som har nådd McCartney til knærne. Dersom vi teller grovt igjennom de mest kjente og kjære Beatles-sangene er det ikke vanskelig å hevde at Macca var den beste og mest aktive låtskriveren. Tilsynelatende uten spesielt mye innsats slengte han ut gullkorn etter gullkorn og nå er jeg heldigvis ikke lenger arrogant nok til ikke å glede meg over Let it Be, Hey Jude, Here, There & Everywhere, Michelle, Yesterday» bare for å ha nevnt noen få av de mange klassikerne hans. Eller hva med mer ukjente perler som I Will, Mother Nature’s Son og For no one? Det er ren og skjær popkunst. McCartney har imidlertid hatt verdens største handicap: Han har vært dømt til å bli sammenlignet med The Beatles…De siste årene har McCartney virkelig begynt å forsvare seg selv mot all kritikken han har blitt møtt med opp igjennom årene. Den nevnte biografien av Barry Miles var det første virkelige steget i så måte. I det aldeles glimrende intervjuet han ga til musikkmagasinet Uncut i juli 2004 forteller han at han har blitt ganske hardhudet: «I’ve developed a hard skin for that sort of attitude. It’s only a skin, but my attitude is really «Sod you. You think «Mull of Kintyre» is crap – you try writing something like that!» I samme intervju er han også enig i at utsagnet «Fuck you – I was in The Beatles» er et et ganske godt forsvar mot kritikk…

Hva ville jeg snakket med Macca om? Kanskje han kunne vist meg hvordan man egentlig spiller fingerspillet på Blackbird? Eller kanskje hørt om hva som var hemmeligheten bak basslyden på Sun King? Hvem ville ikke hatt lyst til å møte det største popgeniet verden har sett siden Mozart? Bare tenk om noen få promiller av geniet hadde smittet over?

 

Elisabeth Dyvik

Jeg tilbragte mange, mange timer med Leif Ove Andsnes i Bodø i sommer. Det gjør jeg gjerne igjen!

leifovebodø

 

Aud Jorunn Aano

Paul McCartney har fulgt meg hele livet. Fra jeg var 10 år og forelsket i min eldre brors venn og sang «She loves you» inni meg hver eneste gang han var på besøk. – Aud Jorunn

 

Paul McCartney har fulgt meg hele livet. Fra jeg var 10 år og forelsket i min eldre brors venn og sang «She loves you» inni meg hver eneste gang han var på besøk. Gjennom hele Beatlesperioden med hans nydelige trofaste kjærlighet til den underlige Linda. Wings med den første Lpen var helt fabelaktig.

paulmccartney

Paul har skrevet de fineste popsangene, rockelåtene og balladene ever! Han er en mester i framføring og begeistring og er verdens beste melodimaker. Nyskapende, kreativ og genial.

Da er det ikke noe problem å leve med at de siste cdene ikke inneholder noe særlig. Han har så mye på samvittighetene av vidundermusikk at det halve kunne være nok.

Jeg angrer som en hund på at jeg ikke dro på konsert i sommer. Har aldri hørt mannen live.

freddiemercury

Freddie Mercury er nummer 2.Ingen, absolutt ingen i hele verden sang som han. Og koringen til Queen gir fortsatt de største frysninger og assosiasjoner til paradis! Freddie sjøl var så utrert i all sin ferd at det er fascinerende. Uansett liv og lære og sykdom og død så er det ingen over og ingen ved siden av Freddie. Fortsatt spiller jeg «Don’t stop me now» på høyeste volum når jeg gjør reint eller når jeg skal ut med damene.

Og verdens vakreste kjærlighetssang heter : «Love of my life». Den burde spilles på radio hver eneste dag på alle kanaler.

 

Anne Klovning

Jeg vil tilbake til Michel Gondrys musikkvideoer av Bjørk. Disse innehar den lekne og surrealistiske delen av Bjørks musikkunivers og gjenspeiler en optimisme og skaperkraft jeg gjenkjenner fra min egen studietid som kunstnerspire. Her ville jeg møtt Bjørk! Midt i videoen og midt i musikken! Her kunne vi ha danset oss gjennom hennes yrende skaperglede. Bjørk som synger og danser og jeg som følger henne gjennom Gondrys stadig skiftende og surrealistiske scener. – Anne

 

Ofte omtaler man store musikkpersonligheter opp gjennom historien for en uslipt diamant. Med mine referanser som jeg selv har til billedkunstens verden vil jeg heller omtale denne artisten som en finslipt sukkerkrystall. Dog de slipte flatene går utover sine tradisjonelle former og vokser seg inn i det mer billedlige og avant-garde og ender som en form du aldri har sett. Slik oppleves Bjørk. En slik krystall er Bjørk. Med sin klokkeklare stemme og like opptatt av det visuelt kunstneriske som det musikalske.Bjørks musikk har fulgt meg gjennom hele mitt unge voksne og formende liv. Første gangen jeg skulle på Bjørk-konsert var på Roskildefestivalen i -94. Vet ikke om noen som husker at den faktisk ble avlyst, grunnet store folkemengder som prøvde å presse seg inn foran en altfor liten scene. Jeg var ikke engang kommet til sceneområdet før jeg landet i den første folkevelten og fikk en del tilskuere oppå meg. Snusfornuftig bestemte jeg meg for å snu og hoppe over konserten. Arrangørene hadde ikke regnet med at det skulle komme så mange på den rare kontroversielle lille sangerens konsert og satte henne opp på en altfor liten scene. Jeg fikk først se henne live mange år senere på Quart-festivalen i Kristiansand, dog en forkortet liten konsert av de store scene-showene hun normalt leverer. Men en stor opplevelse var det likevel!

bjorkgondry

Men det hun har betydd for meg musikalsk sett er ubetalelig. Jeg husker studentlivet på 90-tallet og de første møtene med musikken hennes på dansegulvet på Hard Rock-kafeen. Alle ble plutselig “violently happy” og folk endte i å måtte passe sin “human behaviour” før det hele endte i for mye skader. Grungen var i full blomst og det luktet batikkskjorter og Doktor Martins og piercingene hektet seg i hverandre. Jeg hadde ikke så mye å leve av den gangen heller, men ihvertfall ikke til å kjøpe så mye musikk. Flaskepanten gikk til brød og tomatsuppe, men det gjorde ikke så mye. Alle venninnene mine hadde Bjørks Human Behavior og vorspielet var reddet.

Senere eskalerte studietiden videre på Kunstakademiet i Bergen og som nyutsprungen videokunstner fikk jeg kjennskap til samlingen av Bjørk-musikkvideoer, skapt av blant andre Michel Gondry og Chris Cunningham. Sistnevntes filmkunst fikk jeg også oppleve på Venezia-biennalen 10-året etter. Under mitt Bergensopphold fikk jeg også med meg vandre-utstillingen Hvite Netter på Steenersen-Museet som viste datidens samling av Bjørk-videoer i sin helhet med Hunter som den siste nye.

Herligheten ender i den nå fraskilte ektemannen Mathew Barneys kunstfilm Drawing Restraint 9 Innholdet er et bilde på et kjærlighetsrituale med referanser til den Japanske estetikken fra te-sermonien gjennomført på en hvalfangerskute. Ritualet ender med at en diger skulptur av Mathew Barney som minner om et hvalskjelett blir fisket ombord i skuta. Filmens lyd inneholder Bjørks musikk, og ekteparet Barney/Gudmundsdottir er i hovedrollene selv. Dette er en fantastisk kunstnerisk opplevelse.

Men jeg vil allikevel tilbake til Michel Gondrys musikkvideoer av Bjørk. Disse innehar den lekne og surrealistiske delen av Bjørks musikkunivers og gjenspeiler en optimisme og skaperkraft jeg gjenkjenner fra min egen studietid som kunstnerspire. Her ville jeg møtt Bjørk! Midt i videoen og midt i musikken! Her kunne vi ha danset oss gjennom hennes yrende skaperglede. Bjørk som synger og danser og jeg som følger henne gjennom Gondrys stadig skiftende og surrealistiske scener, samt de rytmiske bildene hvor gjentagelsen står sentralt. “And if you complain once more” multipliserer vi til det blir en “army of me” & me, som raser gjennom den billedlige musikken. Her skulle jeg ha møtt henne og utvekslet kunstneriske ideer og hentet inspirasjon og skaperglede. “And if you complain once more, you meet an army of me” & me. Den ene ideen tar den andre. Jeg skulle ha spurt henne om hvordan hun skaper musikken sin, om bildene hun ser når hun synger, om stemmebruk, om sangtekster, om å finne toner, klanger og melodier, om å spille i en musical, om hvordan det er å bli regissert av andre når hun er så skapende selv, om livet, om Island, om hennes forhold til de kreative mennene i livet hennes og hvordan hun møtte dem, og vi skulle ha hatt oss en skikkelig venninneprat! “And if you comlain once more you meet an army of me” & me! Bjørk er en stor musiker som behersker flere kunstneriske arenaer. Betydningen av det hun representerer, gjør henne til noe helt særegent og banebrytene gjennom de siste to ti-årene. En siste avant-gardist!

 

Publisert under Musikk, Pop, Punk, RockIngen kommentarer

God Save The Queen – Sex Pistols

God Save The Queen – Sex Pistols

Under somewhat suspicious circumstances, the song climbed only to Number 2 on the officially recognised BBC/British Market Research Bureau chart… Les mer

Publisert under Musikk, Punk, Song StoryIngen kommentarer


Heng på

@musikkfilmbibl