Arkiv | Singer-Songwriter

Olav har valgt sine favoritt plater fra 2015

Olav har valgt sine favoritt plater fra 2015

Jeg har plukket ut 30 plater som jeg har likt mer enn alle de andre jeg har lyttet til i 2015. Les mer

Publisert under Bluegrass, Country, Countryrock, Folkemusikk, Garagerock, Jazz, Musikk, Powerpop, Psykedelia, Punk, Singer-SongwriterIngen kommentarer

caselogicblogg

Sanger fra en øde øy

fiolinøyblogg

 

Du har strandet på en øde øy ; spiser kokosnøtter ; smiler kontaktsøkende til insekt, og forsøker å fange fisk med et spyd du selv har spikket. Så en dag får du øye på en svær kiste. Den er stappfull av batterier (+ et skattekart til en nedgravd CD-spiller). Og i samme øyeblikk som “spaden” av en halv kokosnøtt støter borti hard, sort plastikk, hører du en stemme fra oven som lover deg én CD – du kan selv velge hvilken…

 

Med på reisen

Mens jeg ryddet på loftet og plukket ut det beste fra 10 handleposer med CD’er, fant jeg en CD-mappe (av merket Case Logic). Før Spotify, smarttelefoner og nettbrett var denne museumsgjenstanden som en paktens ark. I forkant av en reise brukte jeg flere timer, gjerne fordelt over en uke med kritisk lytting, på å plukke ut hvilke CD’er som skulle få være med. Mappen har kun 24 plastlommer, så jeg måtte foreta et kresent men variert utvalg.

caselogicblogg

Musikknerdenes verste mareritt (og samtidig ultimate kjærlighetserklæring)

Vi som jobber på Sølvberget er til daglig omgitt av tusenvis av bøker og CD’er. Så jeg utfordret mine kolleger med musikknerdenes verste mareritt (og samtidig ultimate kjærlighetserklæring): Om du kun får ta med deg ett album til en øde øy – hvilket ville du valgt?

 

patrickhall

 

  • Øyvind Berekvam: On the Beach av Neil YoungOn the Beach er et mesterverk. En uendelig fascinerende utgivelse som ikke passer inn noe sted i Youngs katalog. Det ligger og vaker midt mellom den akustiske countryutgaven av canadieren og den aggressive gitarstøymakeren. Det er et album man aldri får helt taket på. [Les resten av omtalen på Berekvams blogg: Uendelig ensomt på stranda]

 

  • Åsmund Ådnøy: Jeg ville tatt med meg Jeff Buckleys Grace, selv om Hallelujah er utspilt og oppbrukt i all verdens filmer og talentkonkurranser. Enorm variasjon, Buckley er en fiks ferdig artist på denne plata samtidig som det låter ferskt og dristig. For ikke å bli lei av den, hører jeg den bare en gang i året nå for tida, og da ikke som bakgrunnsmusikk.

 

  • Magnus CappelenThe Jimi Hendrix Experience – Electric Ladyland (1968). Første skikkelige dobbeltalbumet jeg fikk (unnskyld Kiss, men Alive teller ikke). Fortsatt en bauta. Albumet har absolutt alt. Drømmende psykedelia som jeg antar er et must på en øde øy (feks 1983… A merman…). Den byr på det som fortsatt er den mest bad-ass gitaroppvisningen noensinne (Voodoo Child-slight return). Den har tidenes beste coversang (All Along the Watchtower). Den blåser originalen av banen. Passe mengder blues over hele linja. Og et par lette popsanger, som er dets svake punkt, men det trengs på en øde øy (Little Miss Strange). Så kommer tilleggspørsmålet: hvilken versjon jeg skal velge og med hvilket cover? Det fargerike fotoet av Jimi på scenen eller det han selv var flau over: med 19 nakne damer?

electric ladyland 2

 

  • Torbjørn Kristian Aarek:

 

  • Siri Oddfjell RisdalRadiohead med OK Computer. Den vakreste platen som finnes, og både sangene og platecoveret har så mange lag at det rekker som underholdning til et livslangt opphold på en øde øy.
  • Anne Kristin Nybø: Siri, den øya vil ikke være så øde som du tror – jeg er nemlig der med deg og nyter Radiohead… [redaktørens anmerkning.: litt juks dette Anne Kristin, men kanskje Torbjørn ved hjelp av sin sang klarer å lage en båt og ro deg over til Siri:]

 

  • Olav Nilsen: Jeg ville tatt med meg Blind Willie Johnsons Dark was the night (Cold was the Ground) en 78 plate fra 1927. Dette musikkstykket ble med på Voyagers Golden Record til verdensrommet i 1977 for å representere mangfoldet av liv på Jorda. Dark was the night ble valgt som det menneskelige uttrykket for ensomhet. Tror denne kunne fått meg i godt humør. For å balansere denne låten med noen andre tidløse sanger fra samme tidsperiode som ikke bare fokuserer på ensomhet ville jeg tatt med samlingen Anthology of American Folk Music som ble samlet og satt sammen av Harry Smith tidlig på 50-tallet. Rev. Sister Mary Nelsons låt Judgement kunne sikkert være noe å bryne seg på når jeg følte at det gikk mot det siste og det var tid for en liten oppsummering. [redaktørens anmerkning: strengt tatt litt juks dette Olav, men grunnet lang og tro tjeneste for musikken skal du få ta med deg to ting (altså én 78-plate og én antologi)]

 

  • Tor Ketil SolbergThe Cinematic OrchestraEvery day (2002). Fordi det er tankefullt komponert og utført, en overlegen og tilbakelent syntese av funk-groove, blues, soul og hip hop uttrykt på jazzspråk.

 

  • Marit Egaas: Jeg ville tatt med meg Fairytales med Radka Toneff. Et fantastisk lykketreff av en liveplate med Toneff og pianisten Steve Dobrogosz. Den kan jeg høre når jeg er lei meg og når jeg er glad, når jeg er trøtt og når jeg er opplagt. Radka sin stemme gjør bare underverker med låtene på denne plata. Utvalgt spor: The moon is a harsh mistress (helst når månen skinner over den øde øya).
  • Susanne BorgRadka Toneff har en stor plass i mitt hjerte. Må jeg velge ett album så blir det Fairytales medRadka Toneff (sang) og Steve Dobrogosz (flygel). Det albumet har jeg spilt om og om igjen, og det gjør noe med meg hver eneste gang.

 

  • Stig Beite Løken [lokal forfatter]: Det kommer selvsagt an på hva slags øde øy det er snakk om. Er det en forblåst øy, en tropisk øy, en arktisk øy, en øy dekket av palmer, snøfonner, steinansikter? Finnes det dyr på øya? Hester, kaniner eller sommerfugler? Egentlig spiller det ingen rolle. Jeg hadde tatt med den samme musikken om endestasjonen var Bouvetøya i Sørishavet eller Navassaøya i Det karibiske hav. Det står mellom The Queen is Dead (1986) av The Smiths, Script of the Bridge (1983) av The Chameleons, Power, Corruption and Lies (1983) av New Order, The Plateaux of Mirror (1980) av Brian Eno og Harold Budd,Unknown Pleasures (1979) eller Closer (1980) av Joy Division og The Head on the Door (1985) eller Disintegration(1989) av The CureÅtte album. Ganske mange flere enn ett. Jeg spiller av og til rollespill, av typen Dungeons & Dragons, og dermed har jeg ofte noen terninger liggende i sekken. Mens jeg skrev dette, lot jeg en åttesidet terning bestemme hvilket album som hadde blitt med i bagasjen til den øde øya. Terningen befalte: The Plateaux of Mirror. Dette er det andre albumet i Ambient-serien til Brian Eno som begynte med klassikeren Music for Airports (1978) og skiller seg fra de andre albumene jeg nominerte i den forstand at det ikke finnes trommer, sang, gitar, synther eller bass. Eno laget noen forsiktige lyder som komponist og pianospiller Harold Budd forholdt seg til da han improviserte pianostykker. Dette er musikk som gjerne kan kalles bakgrunnsmusikk, men det er likevel ikke av typen heismusikk eller muzak som du umiddelbart glemmer når musikken er over og som heller ikke gjør noe med deg når du lytter til den. Jeg brukte The Plateaux of Mirror som arbeidsmusikk da jeg skrev novellesamlingen Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd og tre år senere romanen Skogen i tapetet. Det er musikk som får meg til å visualisere landskap i skjæringspunktet mellom fantasi og hukommelse: Jeg forestiller meg et snøkledd skogbryn som jeg ikke kan vite stammer fra et sted jeg har vært, sett eller bare diktet opp. Hver gang jeg lytter, ser jeg nye landskap. Titlene på musikkstykkene er også visuelle: “Wind in Lonely Fences”, “Among Fields of Crystal”, “Above Chiangmai”, “An Arc of Doves”. Det geografiske premisset til denne anbefalingen (ta med deg et album til en øde øy) passer bra med omslaget til albumet som viser et geografisk terreng på et kart. Det er bare å lese Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky, sette på The Plateaux of Mirror og dra til alle de øde øyene du kan forestille deg.

 

  • Ebbe HelbergNeutral Milk HotelIn the Aeroplane Over the Sea. En plate du kan høre igjen og igjen, alltid oppdage noe nytt, gråte til, le til, danse til.

 

  • Anne Klovning: Soundtracket til filmen Dead Man av Jim Jarmush. Soundtracket har samme navn, men musikken er laget av Neil Young. Hans gitarspill skaper en utrolig finurlig stemning som veksler hårfint mellom fintfølende partier og den underliggende skyggen av det groteske som overtar i enkelte deler av både filmen selv og soundtracket. Men soundtracket har skapt sin helt egen vri og lydbilde som ikke finnes på filmen. Her er det en fremtredende bildur som skaper en rød tråd gjennom fortellingen eller reisen. Det høres ut som om indianeren og hovedpersonen kjører rundt i en bil, hvor de stopper enkelte steder for å utføre diverse oppdrag, for så å rømme av gårde etterfulgt i bilen igjen. Dette blir en lang og sammenhengende collage av filmreplikker med lydbilder fra bilen, opplesning av William Blakes dikt understreket av Neil Youngs stemningsfulle gitarspill. Fantastisk bra! [Les resten av omtalenmusikkbibliotekets blogg]

 

  • Elisabeth Dyvik: Hvis jeg virkelig bare kunne ta med ei plate?  Det er så mye tidløs jazz og så mye variert klassisk jeg aldri blir lei av å høre, men jeg tror likevel jeg ville plukket med meg Bob Dylans Blood on the Tracks.  Musikken er variert, tekstene både enkle og underfundige, og så fortelles det historier man kan spinne videre på eller bare synge med. Grunntonen er kanskje trist, men man blir vel litt ettertenksom på en øde øy, så det passere bra med ei plate som også rommer adskillelse og savn.

 

  • Eli Seim: Eg vel ei Cover-plate, litt for variasjonens skuld, men mest fordi eg fekk ei ny oppleving av Alf Prøysens tekstar då Med Blanke ark kom ut i 1994. Innpakka i forskjellige musikksjangrar, og til og med andre dialektar enn Hedmarksdialekten, oppdaga eg kor geniale dei er. Det er så tungt, så tungt når Reidar Larsen framfører Slibesteinsvalsen at ein blir nesten lamslått.  Heldigvis kjem stemninga seg når Mia og Froddien stemmer i med Husmannspolka.

 

  • Jesper Heyn OlsenInto the Grave med Grave er ikke bare det bedste dødsmetalalbum nogensinde lavet, det er undertegnedes absolutte yndlingsalbum gennem tiderne. Med den perfekte lyd, produktion og en endeløs række af fantastiske numre fra ende til anden er det et album man aldrig nogensinde bliver træt af at lytte til igen og igen. Der er fare for at åbningsnummeret “Deformed” vil være slidt af skiven et par uger efter ankomsten til øen. Er det lov at tage to eksemplarer af den med?

 

  • Bjørn Kjetil Fredriksen: The Stone Roses – The Stone Roses. Eneste plata jeg orker å høre på veldig ofte – og som jeg alltid blir oppstemt av. Samtidig er det viktig å være kul på en øde øy – både for å holde moralen oppe og for å komme godt overens med skumle dyr.

 

 

  • Siv-Merethe Søbye: Coverplate her og! Ennå eldre enn Eli sin. I 1985 kom Lost in the Stars: The Music of Kurt Weill og jeg elsker den. På grunn av Lou Reeds fantastiske tolkning av September Song, Marianne Faithfulls The Ballad of the Soldiers Wife og ikke minst Tom Waits’ What Keeps Mandkind Alive?

 

  • Christian N. Tønnessen: Kanskje et umulig valg før man faktisk er på øya. Men for meg står det mellomAstral Weeks av Van Morrison, Forever Changes av Love, Sketches of Spain av Miles Davis og Live/Dead av Grateful Dead. Astral Weeks og Sketches of Spain ville i lengden blitt emosjonelt utmattende. Og selv om melodiene på Forever Changes er fantastiske er det nettopp de jeg etter hvert hadde blitt lei av. Så det må nok bli Live/Dead av Grateful Dead. Grateful Dead er jo viden kjent for deres fantastiske evne til å improvisere. Og når de får det til, som på Live/Dead, skaper de et uhyre detaljert, variert og ordnet kaos jeg aldri blir lei av å lytte til. Det er lyrisk, oppløftende og utadvendt. Og som en softis dyppes det hele i et herlig popmusikalsk dryss. I tillegg rommer den alt fra den legendariske space-jam’en Dark Star, crowdpleaserenTurn On Your Lovelight, de iskalde støyeksperimentene i Feedback, og sist men ikke minst den nydelige hymnen/vuggevisen And We Bid You Goodnight.

 

  • Tone Larssen RogneLars Bremnes sin nye plate Himmel nok tel alle liker jeg veldig godt. Både melodi og tekst er slik at du finner noe nytt og spennende for hver gjennomlyttning. Sånn i utgangspunktet kunne jeg anbefalt både Lars, Ola og Kari Bremnes sitt univers til en øde øy.

 

  • May-Britt Bolle: Jeg ville blitt glad om Wish you were here av Pink Floyd hadde kommet fallende fra himmelen. Men jeg hadde blitt ekstra glad om Joseph Canteloubes Chants d’Auvergne med Bailero var den som kom dalende.

 

  • Ingunn ØvrebøMadrugada: Industrial Silence eller The Nightly Disease. Songane “A deadend mind” og “Vocal” er favorittar. Sivert Høyem sin stemme går det ikkje an å bli lei av.

 

  • Morten KeimVan MorrisonIt´s Too Late to Stop now… Tidenes beste livealbum. Van i storform og knall band.  De fleste låtene er definitive versjoner. «Celtic soul music» av ypperste klasse.

 

  • Helge Risvand: Det kommer litt an på hvor denne øde øya er – om det er øde øy ute i Byfjorden, litt nord for Ny-Ålesund eller en halvtimes båttur fra Tongatapu. Men er jeg lenge nok der, så vil jeg savne hjem. Så mens jeg venter på å bli hentet, så sitter jeg og hører på Gåte og «Jygri».

 

  • Karen Haugsgjerd Reme-Stigel: Kind of Blue av Miles Davis. Soloene til Miles, Coltrane med flere gjør ethvert gjenhør til en ny musikalsk eksplosjon! Heia Miles Davis!

 

 

 

CD’ene kan du selvfølgelig låne på musikkbiblioteket i Stavanger:

 

ødeøyutstilling

 

Desert Island Discs

Artikkelen er inspirert av BBC 4s radioprogram Desert Island Discs, som har vært på lufta siden 1942. Her er noen smakebiter:

 

royplomley2

 

Det er flere som har latt seg inspirere av dette konseptet. Blant annet Greil Marcus som redigerte boka Stranded: Rock and Roll for a Desert Island.

strandedgreilmarcus

Publisert under Blues, Eksperimentell, Filmmusikk, Folkemusikk, Jazz, Klassisk, Metal, Musikk, Pop, Psykedelia, Psykedelisk, Rock, Singer-SongwriterIngen kommentarer

harpepopframusikkensskraphaug

Harpepop fra musikkens skraphaug

harpepopframusikkensskraphaug

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvem har hørt om Serafina Steer? Ikke mange. Faktisk så få at jeg noen ganger tviler på om hun finnes. Men dersom hun finnes låter hun som en moderne Shirley Collins med harpe (harpe ja!, ikke gitar), backet av noe Portishead-aktig som leker seg med elektroniske effekter på en lesesal, så stille som mulig.

 

Det blåser… Hun sitter på en skraphaug. Og deler av ansiktet er skjult bak håret, hvor man kan skimte et melankolsk smil.

“Ghostly, I’m ambient. You’d walk passed me at a house party.” synger hun.

Jeg lytter videre. Og i 240a taster jeg inn [S.l.]. Stedet er ukjent. Altså stedet til plateselskapet Static Caravan, som jeg fyller inn i 240b, etterfulgt av årstallet 2010 i delfelt 240c. Ett felt lenger nede (i 245a) har jeg ført inn tittelen:Change is Good Change is Good. Og den ansvarlige, som vi sier på fagspråket, har etter alle kunstens regler blitt autoritetsregistrert litt lenger oppe i katalogposten. Ja… i hvilket felt, spør du kanskje? I felt 100, som ser sånn ut:

100  0 a Steer, Serafina

b 1982-

c eng.

Jeg er bibliotekar. Og som du kanskje forstår registrerer jeg CD-utgaven av albumet Change is Good Change is Good av Serafina Steer. Streken etter 1982 indikerer at hun fremdeles er i live. Men mens jeg taster inn disse kalde dataene får jeg følelsen av at jeg jobber på et likhus – i ferd med å ordne de siste formaliteter for å sjekke den døde ut av livet (så å si). For her på musikkbiblioteket er det noen som sover lenge, leeenge, leeeeeeenge, i lune plastcovere, under en god gammeldags booklet, inntil de én dag kanskje begynner å spinne rundt under en laser som suger dem til seg (likesom filmenes UFOer) og kaster dem ut i rom som de fyller til randen som om de er luftige sjeler i livet etter døden. Men vanligvis hentes de frem på mer uforståelige vis, som når du trykker på trekanten i denne boksen:

 

Det skal ikke mye til før Serafina Steer allerede er en lost singer/songwriter. Hun lagde 2010s beste album ifølge Jarvis Cocker (vokalist i PULP, og radiovert i BBC6 Music), men ellers ble den verken omtalt av Pitchfork eller The Guardian. Og et søk i databasene Metacritic eller Rock’s Backpages gir ingen treff. På Allmusic.com finner jeg tittelen, men ingen omtale…

Jeg hadde forstått det dersom musikken hadde vært dårlig eller veldig eksperimentell. Men i mine ører er det en av de mest tilgjengelige og melodiøst vellykkede folkplatene siden Out of Season (Beth Gibbons & Rustin Man),La Maison de Mon Rêve (CocoRosie) eller Songs III: Bird on the Water (Marissa Nadler). Og selv om hun til tider leker seg med elektroniske effekter er det en merkelig lavmælt lek, som om Portishead skulle spilt inn et album på en lesesal – hør f.eks. fra 1.25 i Drinking While Driving: lyden av en rotor som fra et playmo-helikopter i ferd med å lette.

Eller hør introen til det fantastiske åpningssporet Shut up Shop, som lister seg inn i det hørbare likesom lydbildet til nordlys i sakte film, hvorfra Serafinas stemme reiser seg som en moderne Shirley Collins – krystallklart og fresht som å drikke fjellvann fra hendene, eller puste inn luft fra vidda etter å ha trasket i Tokyo en hel dag. Shut Up Shop er blant de vakreste sangene jeg har hørt siden Mysteries av Beth Gibbons – en av tidenes beste sanger, som, uansett hvor mange ganger jeg har hørt den, spenner meg som en strikk mellom salighet og melankoli. Det er en av de få sangene som gir meg klump i halsen og gåsehud samtidig. Change is Good Change is Good har en lignende effekt.

Men om du fremdeles ikke vil vekke Serafina fra den lange søvnen, er jeg overbevist om at hun én dag, om 30, 40 år kommer til å dukke opp på en Harry Smith-aktig antologi over moderne britisk folkemusikk fra begynnelsen av det nye millenniet. Og hvis hun fremdeles lever, kommer hun til å bli oppsøkt av et band som lager lun, nesten søvndyssende, putedempet støyelectronica (inspirert av the english countryside), og som resulterer i et like bra samarbeid som Prospect Hummer (Animal Collective & Vashti Bunyan).

 

Men mens vi venter på det, bør du lytte til minst én av disse:

Shut Up Shop

Motion Pictures

Ulular

The Valley

Port Isaac

Drinking While Driving

GSOH

eller en av de andre sangene på Change is Good Change is Good:

 

Om du fremdeles er her og ennå ikke har hørt på noen av sangene, bør du skjerpe deg, og i det minste unne deg Mysteries av Beth Gibbons & Rustin Man (som snart kommer med nytt album!):

Publisert under Musikk, Pop, Singer-SongwriterIngen kommentarer

MarissaNadlertoppbilde

Marissa Nadler

MarissaNadlertoppbilde

 

I en mytologisk kontekst ville Marissa Nadler, med sin melankolske, forførende og ufattelig melodiøse stemme, trolig vært en sapfisk mutasjon av sirene og nattergal.

 

Gotisk luksus og eleganse 

Da jeg gikk på videregående var jeg blant annet forelsket i en stemme. For en svermerisk tenåring var den lavmælte, mystisk-erotiske stemmen til Hope Sandoval (vokalisten i Mazzy Star) rett og slett et narkotikum. Så det første jeg la merke til da jeg hørte Marissa Nadler og Bird on the Water, var at det døyvet abstinensene i den endeløse pausen mellom Mazzy Stars 3. og 4. album (17 år! Eller egentlig 12, om man regner med Bavarian Fruit Bread av Hope Sandoval and the Warm Inventions (og ser bort fra Through the Devil Softly)).

 

 

Nadlers stemme er ikke erotisk som Sandovals, men heller sensuell, melankolsk, ambisiøs og uttrykksfull (nesten ekspresjonistisk). Og ikke minst ufattelig melodiøs. Stilen er romantisk, men med en gotisk luksus og eleganse. Hun er som engelsk tåke (50% fra London, 30% fra the countryside og 20% fra the moors) inhalert av romantikere som holdt den inne så lenge de kunne, før de pustet den inn i støvete flasker som ble shippet til USA, og som nå, 200 år etterpå, siver ut som en perfekt eldet vin.

 

sirene

Sirene

Hun har likesom logget seg inn i den melankolske, vise gamle sjelen til en ung Joni Mitchell. Men det er òg noe sireneaktig over stemmen – altså noe som minner om sirenene fra gresk mytologi. Sirenene var “(…) vesener i fugleham, med skjønne kvinnehoder. Med sin sang lokket de de sjøfarende til de farlige skjærene hvor de oppholdt seg, og trakk skipene deres i dypet.” (SNL) Joni Mitchell var en lyriker par excellence. Og nærmere bestemt en jordnær lyriker. Nadler er i større grad en estet. Det hele er så hypnotisk vakkert at man kunne fulgt stemmen inn i helvete, og først lagt merke til det når sangen tar slutt. Stemmen forfører ikke bare lytteren, men hun forfører òg seg selv inn i stadig mer velklingende landskap. Lenger og lenger inn i noe som ligner en drøm.

 

En verden full av uendelig vellyd

Til og med sangtekstene lokkes vekk fra semantikken og inn i språkets melos, på måter som minner om diktningen til den østerrikske poeten Georg Trakl. Trakl omtalte diktene sine som en verden full av uendelig vellyd. Han ville skrive suggerende dikt med voldsomme stemninger som han mante frem ved hjelp av ordenes melos (altså det lydlige i språket), og ved å eksperimentere med konnotasjoner og assosiasjoner – ofte på synestetiske måter (synestesi er en type sansning som f.eks. kan innebære opplevelsen av at en farge er kald, eller at bokstaven A føles rød). Nadler har òg en klar tendens til å velge dét og dét ordet, ikke så mye på grunn av semantikk, men i lys av hvor godt det låter, og hvor tilfredsstillende det er å synge det.

 

 

Bird on the Water er i mine ører en moderne klassiker. Og albumet har tilørelatende en voldsom gravitasjonskraft i Nadlers karriere. I likhet med Van Morrison (etter Astral Weeks og Moondance) er hun med andre ord dømt til å lage de samme sangene om igjen. Eller prøve noe nytt som ikke funker, ettersom hun fant (og nesten forsvant) seg selv både som person og kunstner i sangene fra 2006. Fjorårets album (July) er altså ikke like bra som Bird on the Water, men der er flere glimt av storhet – som Drive (Fade Into) og Dead City Emily.

 

 

 

Publisert under Musikk, Singer-SongwriterIngen kommentarer

Mama Don’t – J. J. Cale

Mama Don’t – J. J. Cale

“In my humble opinion he is one of the most important artists in the history of rock.”

Eric Clapton

Les mer

Publisert under Blues, Country, Jazz, Musikk, Rockabilly, Singer-Songwriter, Song Story, UkategorisertIngen kommentarer

It’s been a good year for the music

It’s been a good year for the music

Årets plater var ikke dårligere enn noen av de andre platene som jeg har brukt tiden min på i 2014. Må selvfølgelig innrømme at årets utgivelser kanskje bare opptar ca. 10-15 % av musikken jeg har hørt på dette året, men har allikevel oppdaget mange plater jeg vil ta med meg videre. Les mer

Publisert under Bluegrass, Blues, Country, Countryrock, Garagerock, Gospel, Musikk, Pop, Powerpop, Psykedelia, Psykedelisk, Pubrock, Rock, Rockabilly, Singer-Songwriter, SoulIngen kommentarer

Short People – Randy Newman

Short People – Randy Newman

“I’ve always had a lot of respect from the people I respected.” Les mer

Publisert under Musikk, Pop, Rock, Singer-SongwriterIngen kommentarer

Thom Hell – God if I saw her now  (2008)

Thom Hell – God if I saw her now (2008)

Thomas Helland, bedre kjent som Thom Hell, stadfester med dette albumet at han er Norges suverent beste singer-songwriter. Les mer

Publisert under Pop, Singer-Songwriter, UkategorisertIngen kommentarer

Heng på

@musikkfilmbibl